oslopuls mener

Tvilsom Gullbjørnvinner

Elitetroppen i Rio-politiet er i daglige skytedueller med narkokongene i byens drastiske fattigkvarter. Her skjer det minst ett drap om dagen.

Spesialenheten ledes av den staute og ekstremt kaldblodige kaptein Nascimento - og troppen tar alle slags tvilsomme midler i bruk, også tortur som pensles ut. Kapteinen lover sin gravide kone at han skal trekke seg fra dette oppdraget. Han må bare lære opp to etterfølgere først

Filmen er sikkert ment som en beskrivelse av miljøet, av det dagligdagse i en enhet hvor logoen er en kniv gjennom et dødninghode. Politiet er nesten like korrupt som den råtne underverdenen, de er parallellverdener som speiler hverandre

Padilha makter ikke riktig å holde profesjonell distanse. Han lar seg rive med, beruses av brutaliteten, voldslysten, jaktiveren, av machoånden og de forskrudde æresbegrepene. Det er som om det føres krig - og krigsbrunsten spruter uhemmet.

Fortellerrøsten er snerrende, klippingen manisk, kameraet finner aldri et ståsted, fotoet holder seg med bronse- og jordfarger når det ikke går nesten i svart. Tropa de Elite strutter av fortellerenergi og av kompleksitet, med mange røde tråder. Til tider minner den om TV-serien The Wire. Men her er folk tykkere i hodet

Det ender med, synes jeg, at Tropa de Elite skeier ut i det kommersielle samt lefler med forbryterne - og de befinner seg både innenfor og utenfor troppen. Derfor har jeg sans for dem på Berlinfestivalen som kalte dette for "hissende fascistoid". Venstrefascistoid, denne gang.

Se trailer: Tropa de Elite

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!