oslopuls mener

Grøss som ikke skremmer

I Jotunheimen 2006 var en vennekrets fritt vilt. Bare Jannicke (Ingrid Bolsø Berdal) overlevde møtene på det forlatte fjellhotellet med en brutal død. Nedkjølt, blodig og forslått får hun godt stell på sykehuset på Otta. Men marerittet begynner igjen. Plutselig er sykehuset mørklagt, og knapt en levende sjel er å se i korridorene. Men unektelig noen døde.

Marerittet tar visst ingen ende, men slik må det være om publikumssuksessen Fritt vilt skal følges opp.

For det skulle den visst. For filmmakerne er genrebevisste også slik. Og det krever en film nummer to. Den er en like stilsikker fingerøvelse i genrekunnskap og -kjærlighet som den første, holder seg slik sett til læreboken. Og til utallige forgjengere i genren, her siteres det friskt, både fra høyt og lavt, nytt og gammelt.

Vi jages rundt av et nervøst kamera. Klippet er kjapt. Foto, musikk og lyddesign fremtrer som oppfinnsomt og effektfullt. Spesialeffekter og stunts er både påkostede og spretne. Regien holder stort sett trøkket oppe, men har litt for sterk hang til reklameeffekter.

Bolsø Berdal vant Amanda for sin rolle i Fritt vilt. Hun viser igjen hvorfor hun er et brukt navn i øyeblikket, med fine filminstinkter. Gamle og nye fjes gjør god nytte for seg innenfor filmens rammer. Og vi får en ny runddans som utløser passe med knis, hyl samt frysninger langs ryggraden, på kompetent vis.

Den store svakheten er at leken paradoksalt nok ikke går på livet løs, tross spektakulære drap. For mentaliteten er så merkelig ubekymret og unevrotisk. Fritt vilt er laget i et trygt land. Og da er det ikke lett å skremme. Ikke på alvor.

- Tar gjerne frem hagla igjen Les intervju med Ingdrid Bolsø Berdal.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!