film

I fred består militærlivet stort sett av venting. Under krig kommer angsten for det som soldatene da kan vente seg, i tillegg. Elitekorpset US Marines - marineinfanterister- kalles Jarheads (urnehoder). Oppnavnet skyldes de snauklipte skallene.

En gruppe skarpskyttere blir sendt til Irak sommeren 1990, og må vente fem måneder i stikkende ørkenhete før det kommer til kamphandlinger.

Krigsfilm uten krigsscener.

Soldaten Anthony Swofford var den gang 20 år, og har senere skrevet ned sine inntrykk. På dette virkelige grunnlaget har regissøren Sam Mendes ("American Beauty") laget en krigsfilm nesten uten krigsscener. Men det ventes og ventes.

"Jarhead" begynner med sitater fra Stanley Kubricks "Full Metal Jacket": En avsindig brølende drillsersjant driver hjernevask. Mendes fortsetter med flere ambivalente sitater fra krigsfilmer. Idet avdelingen hoier med i krigsrusen under helikopterangrepet fra Francis Ford Coppolas "Apokalyse nå!", tennes lyset i kinosalen brått. Den ubrukte energien fra ørkenventingen skal nå hentes frem. Det er ut i den virkelige krigen.

Kamplysten svekkes straks, enda Mendes ikke gir seg i nærkamp med krigsscener. Derimot lar han soldatene taust undersøke en utbrent transportkolonne med mange forkullede lik bak ratt og på lasteplan.

Så går de kuwaitiske oljebrønnene i luften. Ubehagelig nedbør kleber seg fast. Det regner stinkende substanser fra den beksvarte himmelen som belyses av flammende oljefontener. Og vi opplever sterkt surrealistiske bilder med apokalyptisk virkning.

Krigssonen sees fra soldatenes synsvinkel, ikke i fjernsynets fugle- og froskeperspektiv. Soldatene måler virkeligheten mot de bildene som mediene har innpodet dem om krig. Selvsagt er det forskjell på mediekrigen, det som foregår i soldatens indre og de ytre krigshandlinger. Filmen blir en meditasjon over denne konflikten. Da er det uunngåelig med komikk også.

Nært på.

Skuespillerne sleper seg frem gjennom disse absurditetene på fremragende vis. Jake Gyllenhaal har et nøkternt glimt i sine drømmende mørke øyne. Naiviteten og idealismen slukner fort, han fatter bare så vidt det som hender eller ikke hender. Peter Sarsgaard er både forslagen og nervøs. Jamie Foxx leverer en brølende stabssersjant med fin selvironi som redder figuren fra karikaturen. Tilskueren kommer nær disse figurene, enkle gutter som ikke er morderiske av natur.

"Jarheads" er intelligent, bildesterk og velspilt, en tenksom film om krigens sanne natur, som angstfylt venting og plutselige sjokk. Den venter på Godot og høster "Apokalypse nå!", men i det fjerne.