oslopuls mener

Stiløvelse: horror

Stemningen er trykket fra første stund i den amerikanske horrorfilmen The Strangers. Hvor mye verre kan det bli, tenker nok det skrantende og ulykkelige kjæresteparet Kirsten og James på vei til et avsidesliggende sommerhus i skogen.

Adskillig verre, skal det vise seg. Snart omringes sommerhuset av en gruppe maskerte ungdommer som ikke har tenkt å forlate åstedet før de har skremt, torturet og kanskje tatt livet av sine tilfeldige ofre.

Det dreier seg om et debutarbeid i en velkjent sjanger. Bryan Bertino har både skrevet og regissert The Stranger, og han demonstrerer et uanstrengt eierskap til klassiske virkemidler og klisjeer. Uhyggen kommer snikende gjennom både lydbilde, blodspor og effektiv kameraføring.

Liv Taylors vakre ansikt blir gradvis oppløst i angst. Kinopublikummet vet at inntrengerne er inne i huset lenge før gislene skjønner det, og mens kjæresteparet fortvilet skalker alle lukene, kan pøblene observere dem bakfra. Jo, enkelte scener vil få deg til å grøsse godt.

Men Bertino nøyer seg med å gjennomføre en overfladisk stiløvelse. Motivet for volden er hult og uferdig, uten at det i seg selv blir et meningsfullt poeng, som i Funny Games av den østerrikske regissøren Michael Haneke. Midtveis i filmen begynner Bertino å gjenta seg selv; han resignerer totalt i finalen.

Det hjelper ikke at The Strangers er inspirert av virkelige hendelser, som det heter innledningsvis. For en horrorfilm skal – som kjent – overskride realitetene.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!