oslopuls mener

Frelst av Rambo

Oppdratt innenfor et strengt religiøst miljø hvor verden i størst mulig grad forsøkes stengt ute, har Wills kreativitet putret og gått stort sett uten ytre stimuli. Så en dag får han se Rambo: First Blood. Blendingsgardinet rakner. Will har plutselig fått en knagg å hekte fantasien sin på, en liane å svinge seg fra.

Will og den adskillig mer gatesmarte Lee lager sin egen film, med planer om å sende den til et TV-program hvor unge filmskapere får vist seg frem.

Kjærlighet.

Regissør Jennings (Haikerens guide til galaksen) laget selv filmer på denne måten som ung, og "Son of Rambow" er vakkert preget av kjærlighet både til tidsepoken (tidlig 80-tall) og til filmen som medium. I likhet med Michel Gondrys film av året, "Be Kind, Rewind", hylles amatørenes aktive forhold til kulturproduktene de er glad i.

"Son of Rambow" er riktignok mer konsentrert om barnlig skaperglede enn Gondrys svært selvbevisste film. En rives med av Wills forløsning, på samme måte som en kan tro på dem som sier at det første møtet med punk eller hip hop var utslagsgivende for deres egen musikalske oppblomstring. Idéflommen reflekteres i Will og Lees opptak, men også i Jennings’ film.

For eksempel i den fornøyelige måten den franske utvekslingsstudenten med det eminente navnet Didier Revol etableres som alfahann.

Meid ned.

Derfor er det noe skuffende når filmen etter hvert begynner å preges mindre av entusiasme og mer av at den skal tilpasses standardiserte dramaturgiske rammer. Den bærende ideen i filmen må innta bakre rekke, mens de mer tvungne sidehistoriene får dominere – ikke fordi de er bedre, men fordi de har det genren krever.

En ekte Rambo ville meid ned produsenter som maser om slikt.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!