film

Les ukens filmanmeldelser:
Arme riddere | Happy Feet 2 i 3D | A dangerous method

Julenissens lærling er en varm film for hele familien, antar jeg at markedsføringsapparatet vil hevde. Det stemmer muligens, og særlig hvis familien er ung og ikke har sett veldig mye film fra før.

Filmen har den gode, gamle, analoge følelsen. Den er ikke i 3D, slik julefilmene ofte er for tiden (Polarexpressen, A Christmas Carol), men uortodokst nok tegnet for hånd, som i gamle dager, slik ser det i hvert fall ut.

Sjekk hvor og når du kan se filmen på kino i Oslo.

Man kan se strekene, tynne og tykke linjer, bakgrunner som er statiske, personer litt bak i bildet som ikke beveger seg, mens de foran blunker og gaper.

Vi er i samme visuelle landskap som for eksempel klassikeren Karl-Bertil Jonssons julaften av Tage Danielsson, bare med friskere farger, og absolutt ikke med myke, perfeksjonistiske bevegelser skapt av horder av animatører og bakgrunnstegnere, som i Disneys gamle filmer.

Her er det enkelt, nødtørftig, og karakterene er ukompliserte, søte, ufarlige og litt slappe.

Det samme gjelder dessverre historien. Den humper koselig, men også litt uoppfinnsomt av gårde. Julenissen må pensjonere seg, og tradisjonen tilsier at han må utpeke sin etterfølger, litt som Dalai Lama, i grunnen, bare at han slipper å dø først. Den nye nissen må være en foreldreløs gutt med hjertet på rett plass, og han må hete Nicholas.

Anmeldelsen fortsetter under traileren.

Den gutten fins. Han bor i Australia og er godheten selv. Men naturligvis er det ikke bare bare for ham å hoppe rett inn i jobben.

Sjekk hvor og når du kan se filmen på kino i Oslo.

Spenningen er ikke til å ta og føle på, og humoren når heller ikke uante høyder, men de ungene som ikke har lært seg til å forvente det sedvanlige mønsteret av komikk og tempo, vil antagelig kunne like dette. Voksne bør være godt uthvilte for å unngå å duppe av.