film

Knut Erik Jensen kyler hansken i ansiktet på dem som med Iskyss ventet seg James Bond eller dokumentarisme om en spionsak. Medmanusforfatter Alf R. Jacobsens dokumentarroman forvandles til det nesten ukjennelige.

Men under dekknavnet Vera Våge forsøker også filmen å hente spionen Gunvor Galtung Haavik inn fra kulden, inn i en nederlagsdømt kjærlighetsvarme, via eksperimentspråk. Men det er svært kaldt overalt.

Jensen har gjort filmatiske forstudier til "Iskyss" i "Rosens vei", om en sykepleier i Bodø som forelsker seg i en russer under krigstiden. Det samme skjer her også. Og som i Brent av frost vil Jensen omskrive kaldkrigshistorien, sette lys på skjebner i dens skygge med en spionsak.

Galtung Haavik forsøkte via arbeid for KGB å beskytte sin russiske kjæreste fra rå utpressing.

Uttrykksmessig ligner Iskyss Jensens debut, Stella Polaris, et sjokkangrep med modernistiske teknikker. Den var lysår unna vanlig norsk filmvirkelighet. Regissørens travle hode yngler stadig suggestive bilder og tanker på tvers, av yr glede over å utfordre.

Men tydeligere enn den modernistiske strategien er den kontemplative bæretonen blitt. Jensen er som drukken på mollstemt russisk symbolisme, ikke minst på den berusende annerledes Andrej Tarkovskij med etterfølger Alexander Sokurov . De byr på søkende estetikk og livsfølelse. Jensen er rett nok mer dennesidig.

Igjen arbeides det aktivt med tiden. Den strekkes, dras sammen, bremses ned. Tidsplan blandes med en trassig poetisk logikk og uten to sekunders omtanke for psykologi eller melodrama.

Svein Krøvel bak kameraet gjør Iskysstil en tilnærmet russisk film, med hypnotiserende panoreringer og kryptiske sjatteringer. Han disiplinerer Jensens hodebilder så godt det lar seg gjøre.

Skuespillerne hevder seg utmerket under dette krevende rebusløpet. Den portrettlike Ellen Dorrit Petersen er frossen som dekknavnet Vera Våge, på dekkende måte. Hun leser også såre utdrag fra Haaviks egne brev. Alexander Bukharov, en storstjerne i Russland, fører seg transeaktig i en istid, bokstavelig talt som et sinnbilde.

Iskysser en ettertenksom ekspedisjon i estetisk og nedkjølt grenseland, i en særegen visjonsverden, ikke så mye et rop om "kjør debatt" i en gammel spionsak.

Her er det gjort et vakkert og dristig forsøk, med mye ekkoklang, på å skape filmkunst fra en helt annen uttrykksklode enn den vanlige is- og friksjonsfrie.