Billedserie: Hvem spiller hvem i Mamma Mia!? Vi fulgte prøvene: Slik har du ikke hørt ABBA før Her er det vel bare å gi seg over. Mamma Mia!, med en scenisk...

Billedserie: Hvem spiller hvem i Mamma Mia!?

Vi fulgte prøvene: Slik har du ikke hørt ABBA før

Her er det vel bare å gi seg over. Mamma Mia!, med en scenisk handling lettere enn en skydott på den greske sommerhimmelen, svømmer i et blått hav av gjenkjennbar, nærmest ikonisert musikk som kaller på stigende livsglede og taktfast fotarbeide i salen.

Et forventningsfullt brøl fulgte første innsats fra orkesteret, et brøl som også kan regnes som en publikumshyllest ved sjøsettingen av Oslos nyeste teater, det omsorgsfullt og elegant restaurerte Folketeatret. Måtte hell og lykke følge det på ferden.

OSLO 20090319Heidi Gjermundsen Broch flankert av Arlene Wilkes (t.v.) og Kjersti Elvik under premieren av musikalen Mamma Mia på Folketeatret i Oslo torsdag kveld.Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX / POOL

Den norske Mamma Mia!- oppsetningen er en av de første som kommer etter filmen, og må derfor kjempe om publikums gunst på en annen måte enn de tidligere. Folketeatret må være det greske paradiset i solgangsbris. Med hele sceneåpningen som duvende hav, skapes umiddelbart den illusjonen. Der klippene i filmen varer i fire sekunder, må teaterversjonen få opp tempoet på andre måter.

Det kolossale energinivået her står selve ensemblet for, med eksplosiv spille-, sang- og danseglede, ytterligere løftet av kapellmester Anders Eljas’ drivende orkesterledelse. Uten tvil er det musikken som seirer også her, teatret tåler lydnivået og gjennomgående er lyddesignet svært godt.

Damene tar alt

Den norske Mamma Mia! er fullt på høyde med hva som helst, og sanglig går Heidi Gjermundsen Brochs Donna utenpå det aller meste. Hennes ”Vinneren tar alt” er en ekte showstopper; den bygger fantastisk, man kan bare legge seg flat for registeret og nyansene i stemmen hennes, og beundre hvor my drama hun makter å legge inn i de enkleste tekster.

Damene tar egentlig alt. Arlene Wilkes’ Tanja er et overflødigshetshorn av moden sjarm og sex, kroppen elastisk som alltid. Kjersti Elviks Ruth er keitete, jordnær og varm, hun har utsøkt timing og det gløder under det grånende ytre. Når Donna, Tanya og Ruth på utdrikningslaget ikler seg sin ungdoms sølvklær og platåsko i ”Souper Trouper”, da gjenoppleves hele ABBA-tiden i all sin gru og glede.

Her er det jentene som stjeler showet.

Stjerneskudd

Vi er på en gresk øy der unge Sofie skal gifte seg. Hun vet ikke hvem faren er, men har smuglest moren dagbok og sendt brev til de mulige. Til den intetanende Donnas skrekk, dukker plutselig hennes fortid opp i form av tre menn – Tom (Nils Christian Fossdal), Harry (Heine Totland) og Arne (Paul Ottar Haga). Mannsrollene er mer pappmaché enn kjøtt og blod, men her er adskillig sjarm og vilje, samt et utvalg dialekter. Særlig forsøker Haga, som en Lars Monsen-type, å feste kjøtt til beina.

Mari Lerbeck Fossum fyller sin Sofie med den unge drømmende uskylden som er nødvendig, og vokalt er hun et funn. Enda et stjerneskudd! Espen Grjotheims greske gud Leo har en tilsvarende ungdommelig spenst; han ender nok på adskillige ungpikevegger etter dette. Begge har god replikk og kjemien mellom dem er upåklagelig.

Allsang mangler

Manus og sangtekster er dyktig oversatt av hhv Linn Skåber og Ingrid Bjørnov, men den gjenkjennelsen som får salen til å synge med, blir dessverre borte med de norske tekstene. Mye av forestillingens humor (og suksessens hemmelighet) forsvinner også fordi den ironiske samspillmuligheten mellom sal og scene faller bort. Et par ganger kunne vi vel fått være med! Det ville også bidratt til å kamuflere longører; det trekker unektelig i langdrag etterhvert.

Skuespillerne mottar applaus.

Oppsetningen følger den opprinnelige engelske nært og tett. Scenografien er sollys og smertefritt effektiv, regien (opprinnelig ved operaregissøren Phyllida Lloyd) får norsk aksent av Johan Osuldsen.

Skjul anmeldelsen