Stor guide: Barnas teaterhøst Røde lys blinker allerede ved lesning av programmet: Ingen står oppført som forfatter/dramatiker/manusbearbeider eller ansvarlig...

Stor guide: Barnas teaterhøst

Røde lys blinker allerede ved lesning av programmet: Ingen står oppført som forfatter/dramatiker/manusbearbeider eller ansvarlig for sangtekster. Komponistene av den mer eller mindre ledsagende 70-tallsmusikken er ikke nevnt, og når «Do you know the way to San José» spilles for femte gang eller så, kunne godt Burt Bacharachs navn vært med. For ikke å snakke om Leigh Harline og klassikeren «When you wish upon a star».

Opphavsmannen, Carlo Collodi er nevnt, regissøren, teatersjef Hanne Tømta, og dramaturgen, en formodentlig ferierende Kristian Lykkeslet Strømskag.

Ensemblet har «lekt frem» forestillingen i fellesskap, og ingenting henger på greip. Her er ingen struktur, intet samlende grep, ingen energi i fremdriften, alle driver med sitt i haltende tempo. Tablåer i vakuum. Og hvem er målgruppen?

Thorbjørn Harr, Bernhard Arnø og Marian Saastad Ottesen.

På Kruttårnteatret – Citadelløya utenfor Stavern – går slike prosjekter aldeles utmerket hver sommer med omtrent samme ensemble og regissør som på Nationaltheatret. Der lekes det frem ustyrtelig morsomme situasjoner og replikker med ellevilt overskudd og vulkanske fantasiutbrudd, minst like festlig for voksne som for barn – jaktscenene under taket er åndeløst spennende, det falles ut av skap, inn av vinduer og ned trapper, i det hele tatt.

Når denne arbeidsformen – to ukers kamikazeprøving og stupbombepremiere – forsøkes overført til Nationaltheatrets hovedscene, er tanken utmerket, men resultatet ikke.

Illusjonsdrepende.

Gepetto (Kim Haugen) – av uutgrunnelige årsaker her en pensjonert snekker fra Nationaltheatret – ønsker seg en sønn, og snekrer seg en tredukke. Den får liv av den gode feen (Marian Saastad Ottesen), og forvandles plutselig til en godt utvokst gutt i 37-årsalderen (Bernhard Arnø), en uærlig, samvittighetsløs og ansvarsløs type, som gjennom sine opplevelser og møter med diverse skurker får et hjerte og blir modig, samvittighetsfull og så videre.

Bernhard Arnø som Pinocchio.

Les også: Stor guide til barnas teaterhøst

Og så er det nesa til Pinocchio, da – den vokser når han lyver. Det er morsomt, og overdrives ikke, men motarbeides av scenografien (Olav Myrtvedt). Den rommer en slags catwalk ut i salen som ikke fører noen steds hen og ikke har noen funksjon, den skaper ingen nærhet, men er derimot illusjonsdrepende; for eksempel når publikum i orkesterplass får nesa på nært hold. Igjen: I Kruttårnet sitter man vondt og har skuespillerne og teatereffektene i fanget hele tiden, uten at det rokker ved teatergleden eller illusjonen av sannhet. I Nationals polstrede seter foran den gullinnrammede sceneåpningen, og med et vindu ut mot verden på bakscenen (hvalfiskens buk, feen, et dødstrist Slaraffenland) der snakkes det om teatrets magi, og vi tror ikke særlig på det.

Skuespillerne står på. John Brungot gjør en helstøpt figur av sin Gunnar Gresshoppe, i maske og tale en gjenoppstanden Henki Kolstad. Thorbjørn Harr får mye ut av flere roller, særlig Rolf – en utlevd vestkantgutt – og Kim Haugen lager definerte typer av dukketeatersjef og kusk. Hanne Tømtas satsning på nytt barneteater er bare positivt. Men takke meg til Hakkebakkeskogen.

Skjul anmeldelsen