Les også anmeldelse av Marit Voldsæters Drit i å danse:Morsommere, frekkere mer vanvittig Annies ektemann dør av kreft, og til hans minne  og for å samle...

Les også anmeldelse av Marit Voldsæters Drit i å danse:
Morsommere, frekkere mer vanvittig

Annies ektemann dør av kreft, og til hans minne – og for å samle inn penger til en sofa for pårørende – lager godt voksne damer i en kvinneforening i Yorkshire en kalender der de viser en god del naken hud. Kalenderen samler inn ca 20 millioner kroner, og sykehuset får en ny fløy i tillegg til en sofa det går an å sitte i uten å få en spiralfjær i baken. Historien, som er sann, ble en rørende og morsom film, og filmen er blitt rørende og morsomt teater. Stor dramatikk representerer Tim Firths manus ikke, især fordi den innledende etableringen av typer og situasjoner er pratsom og langsom, og fordi klimaks avslutter første akt.

Overbevisende.

Men historien bak er dramatisk nok, og fremstillingen så ekte og usminket at det meste aksepteres. Dessuten er teater en dimensjon nærmere publikum enn film er, og denne varme nærheten strømmer fra scenen og ut i salen gjennom et knippe modne, rause og overbevisende skuespillerinner: Birgitte Victoria Svendsen, Brit Elisabeth Haagensli, Unni Evjen, Kari-Ann Grønsund, Sibeth Hoff og Eli Anne Linnestad.

Det alminnelige livet.

I programmet skriver teatersjef Catrine Telle at kvinner d’une certain âge blir usynlige. I vår sex- og ungdomsfikserte tid er dette like sant som i alle foregående århundrer – eller kanskje ikke? Er det ikke nå voksne kvinner, iallfall i Vesten, har større frihet og flere valg enn noen gang? Jo, det er det, men huden holder ikke alltid tritt med friheten. Den får rynker og skrukker, og de er det uvanlig å sette spotlight på – i virkeligheten, på film og i teater. Derfor er dette ensemblet rene vederkvegelsen, både å se på og å identifisere seg med: de er nedpå og troverdige i all sin alminnelighet og i måten å takle livets dumphuske på.

Regissøren Simon Lay har hentet frem den personlige profilen i hver og en, fremdriften er stort sett kjapp (iallfall blir den det når innledningen får mer tempo), og replikkene sitter. Litt pussig at han lar Siw Anita Andersen lage parodi av sin dampveivals av en foreningsleder; det bryter med den gjennomgående naturlige tonen til de andre. Litt vanskelig er det også å orientere seg i Yorkshire og Cheshire.

Overskudd.

Avkledningen, som selvsagt er en del av historiens bakgrunn, men likevel ikke bare hovedpoenget, skjer med overskudd, humor og eleganse. Et annet hovedpoeng er hva som skjer etterpå med kvinnene – når det er deres sjeler som står nakne overfor kalendersensasjonen. Den trigger dårlige sider også, i det godes navn.

Skjul anmeldelsen