Stor oversikt: Dette er vårens premierer Les også: Forbudt kåtskap Først må vi voksne legge av oss alt det vi selv vet, det vi husker og det vi har forsøkt...

Stor oversikt: Dette er vårens premierer

Les også: Forbudt kåtskap

Først må vi voksne legge av oss alt det vi selv vet, det vi husker og det vi har forsøkt å glemme av vår egen ungdomstid – fjortistiden, når vi ikke er barn og ikke er voksne, men fulle av uutsigelig forlegenhet og pinlig opprør, ønsker om eksperimentering og medfølgende skam, redsel og lengsel, og vitende uvitenhet.

Og de unge i dag, i vår merkverdige tid hvor alt er åpent og vi likevel tvangsfôres med kjønn som var vi sexsultne strasbourger-gjess – de helt unge vil uansett føle seg hjemme i det som utspilles på scenen i Spring Awakening – Vårløsning – bygget over Frank Wedekinds skuespill fra 1891.

Adil Thathaal (t.h.) får sitt klare gjennombrudd som skuespiller i Spring Awakening, mener vår anmelder. Her sammen med Trude Øines.

All ungdom skal jo gjennom denne vanskelige, vonde og forvirrende tiden, og i stedet for å bekoste statspornografi for tenåringer, som det nå er foreslått, burde Undervisningsdepartementet kjøpe denne forestillingen og vise den for noen tusen skoleungdommer.

Da ville de unge få vite at de ikke er alene, at alle har følt seg forrådt av egen kropp og drift.

Intet nytt under solen.

For blir ikke trettenåringer gravide i dag også? Og finner de seg ikke i fortvilelse en dødelig klok kone, eller setter seg på en strikkepinne, eller legger et nyfødt barn i en søppelkasse? Vet vi ikke at et antall unge homofile årlig tar livet av seg? Vet vi ikke i større grad enn noen gang om familievold og incest?

«Ære» og «hevn» er gamle begreper som dessverre har fått ny aktualitet. Vi har ikke lenger «Lille Marius»-skolen, hvor man strøk på grunn av et glemt latinsk verb, men skolefrafallet og veien ut på en eller annen Plata, minsker ikke. Man kan dø fort eller langsomt.

Ikke perfekt.

Spring Awakening er ikke noe perfekt stykke: det er episodisk og klisjéfylt, og musikken er forglemmelig. Men det regissør Kjersti Horn har fått ut av materialet, er forståelsesfullt, smertelig, nært og nyanserikt, gjennomarbeidet i minste detalj, og med en personregi som lar oss bli så godt kjent med de unge at vi nesten kan lese deres tanker. Sven Haraldssons stående scenografi – en bratt himmelstige med kjempetrinn til liv og død – slynger situasjonene midt i fleisen på publikum; her er lek, ømhet, gru, onani, skoletimer og samleiescener like nære.

De høye trinnene er kanskje koreografisk begrensende, men den utfordringen overkommer Jan Nicolai Wesnes: Hans bevegelser går innover mer enn de er showaktig utvendige, og de griper.

Sven Haraldssons stående scenografi – en bratt himmelstige med kjempetrinn til liv og død – slynger situasjonene midt i fleisen på publikum, skriver vår anmelder.

Andreas Utnem, musikalsk ansvarlig og arrangør, har skapt et klangbilde som spenner over 100 år og som understreker tidløsheten i stykkets problematikk. Lyddesignen yter ikke Utnem rettferdighet: det blir en del grøt og for mye bass, som især i første akt overdøver teksten. Synd, når teksten er viktigere enn musikken og det blant de syv utmerkede musikerne til og med er spandert tre levende strykere.

Talentsprut.

Ensemblet – elleve unge og velutdannede talenter – er det bare godt å si om, og de er intenst til stede på scenen hele tiden. Legg merke til Heidi R. Ellingsen!

Adil får sitt klare gjennombrudd som skuespiller her: han lager en helstøpt Moritz, søvnløs av gryende seksualitet, springfjærnervøs og med konsentrasjonsvansker som gir fascistrektoren (Geir Kvarme) påskudd til å stryke ham, med de fryktelige følger det får.

Lena-Kristin Ellingsen og Jens-Petter Olsen tegner sine roller med hjerteskjærende følsomhet, hun grenseløst uskyldig, han mer intellektuelt og poetisk anlagt. De synger godt, og Olsen kan bli en ny musikal-Romeo.

Geir Kvarme og Helle Haugen spiller en rekke voksenroller slik at man forstår hva slags oppdragelse de har vært utsatt for som barn. Og vi forstår at den oppdragelsen de gir videre, kan føre til de redselsregimene som dukket opp på 1900-tallet.

Skjul anmeldelsen