Se video fra Sandvikarevyen Alle våre saker om skolerevyene Skal vi ta Sandvikarevyen på kornet, blir år 2013 veldig likt år 2010. Her er det nemlig ikke...

Se video fra Sandvikarevyen

Alle våre saker om skolerevyene

Skal vi ta Sandvikarevyen på kornet, blir år 2013 veldig likt år 2010. Her er det nemlig ikke gjort mange forsøk på å tematisere forestillingen.

Isteden kan det se ut til at man laget en hel haug med innslag om (stort sett) dagsaktuelle temaer, og kastet på et navn til slutt. For øvrig ikke noe vi skal dvele videre ved her.

Mange høydepunkter

For revyen lykkes stort sett i det den forsøker, nettopp å få oss til å le.

Høydepunktene er mange: Jonas André som wannabe–kul fjortis, samene som ønsker all verdens obskure mesterskap til Tromsø, Willy fra «Hvor er Willy»–bøkene som forsvinner i alt mylderet, curling–guttene som forsøker å holde (den røde) tråden.

.

Men med hele 33 sketsjer går det heller ikke veldig lang tid mellom hver gang man tenker at her burde det vært kuttet.

Både «Statsministerens nyttårstale 2013», «Charlie og joggeskofabrikken» og kristenrussketsjen «Elsker tredje» er eksempler på numre som blir for langtekkelige og upassende.

Masse talent

Videre virker forestillingen litt for ofte som rene talentkonkurransen. Misforstå meg rett, det er masse flinke folk på scenen (15 skuespillere!), men noen ganger kan det bli for mye av det gode.

.

Alle skal synge, alle skal danse, alle skal kunne alt, og selv om det er imponerende å kunne slå salto, holder det at man gjør det et par ganger.

Man kunne tjent på å ha færre på scenen, for det er egentlig bare June Bjørnlid som virkelig utmerker seg på alle områder.

Sandvika–elevene har klint til med alt de har av gode og mindre gode ideer, vitser, parodier og ikke minst talent. Resultatet er veldig opp og ned.

Skjul anmeldelsen