. Du skal være ganske sur for ikke å more deg på denne forestillingen. På den annen side, hater du Melodi Grand Prix, har du ikke noe på Edderkoppen å...

.

Du skal være ganske sur for ikke å more deg på denne forestillingen. På den annen side, hater du Melodi Grand Prix, har du ikke noe på Edderkoppen å gjøre fremover. På den tredje siden: ulmer du av usunn steinings-drift, er du nesten nødt til å treffe blink på Edderkoppen, i salen og på scenen – selv med småstein og bind for øynene. Men hvem vil vel kaste den første stein når Nora Brockstedt (87) med uimotståelig jazzfot, synger Voi Voi til stående ovasjoner.

Lykken er . . . handler om vennene Romeo og Oliver, som åpner hotell Sunswing Ibiza, og om venner og kjærester som dukker mer eller mindre velkomment opp. Bobbysocks er trekkplaster, Oliver er den alle vil ha, og publikum er med på å velge hvem som får ham gjennom en avsluttende sms-avstemning.

I en fornøyelig musikalsk mix drives handlingen (manus Rune Dahl Bjørnsen) frem via brokker av 50 års GP-låter, i stort tempo og med masse energi, krydret med selvironisk homse– og annen humor, som gir de mest tøvete tekstene en ekstra vri og tredobbelt bunn.

Litt alvor også, i en sang som «Mitt liv» (Steinar Johansen). Men hovedsaken er den rene og skjære musikalske gjenkjennelsesgleden – selv over de verste låtene – og gjenopplivingen av lattervekkende koreografier.

MacGyver.

Blant de ni på scenen, må Hilde Lyrån som Guri Blanke få de fleste laurbærene. Hun har utviklet en total tilstedeværelse på scenen, en festlig replikk med tilhørende komisk timing, hun synger og danser og parodierer med besnærende sikkerhet, og hun ser ut som et par millioner dollar. Når mikrofonen faller av og kjolen deler seg, fikser hun situasjonen som en annen MacGyver, uten et sekunds forvirring. Nå må hun snart få den helt store rollen!

Terje Sporsem har som Arne Bendik et grepa tak på sin dramaqueen – en helt ny rolle for ham – og Eivind Dundas’ Oliver klarer det han er satt til: å være uimotståelig for alle kjønn. Og aldre, kan man jo legge til. Morten Grøtnes’ Tor Endre er for lite med, men får uttelling for sin kjappe og onde dialog mellom GP-kommentatorene Sundnes og Pedersen, og Birgitte Einarsen briljerer sanglig.

Cårejånni Enderuds kostymer er både glamorøse og karakterutdypende, synd at mikrofonbatteriene ofte ødelegger linjene. Tom Sterri står for den tempofylte og dobbeltbunnede regien, og Bjørn Grønneruds dreiescene-scenografi er effektiv og drivende. En skikkelig gladkveld!

Skjul anmeldelsen