Victoria H. Meiriks oppsetning av Faderen på Torshovteatre kan forstås som et ambisiøst forsøk på å aktualisere et foreldet stykke. Det dreier seg om mannsrollen...

Victoria H. Meiriks oppsetning av Faderen på Torshovteatre kan forstås som et ambisiøst forsøk på å aktualisere et foreldet stykke. Det dreier seg om mannsrollen og mannens sårbarhet fordi han aldri kan vite med fullstendig sikkerhet at han er sine egne barns far.

Rittmesteren (Henrik Mestad) vil sende datteren vekk, for å skåne henne fra de forrykte religiøse ideene til husets kvinner. I 1887, da Strindberg skrev stykket, var dette en fars selvsagt rett, men hustruen Laura (Andrine Sæther) vil kjempe med nebb og klør for å beholde innflytelsen over barnet. Hun sår tvil i ham om at han er Berthas far, og det slutter med at faderen settes i tvangstrøye (!).

Slagmark.

På et tidspunkt sier den kloke doktoren at «sine barn må man ta med god tro», men da er det for sent, og Strindbergs poeng er vel å vise at en slik human, og fornuftig appell er «for god» for en verden hvor forholdet mellom mann og kvinne alltid vil være en potensiell krigssone.

Regissør og scenograf spiller videre på krigsmetaforen, og gjør scenen på Torshovteatret til en slagmark med svart jord på gulvet. Små espressokopper og en hvit og clean overflate viser hvor tynt laget av sivilisasjon er.

Victoria H. Meirik vil også understreke stykkets aktualitet ved å gjøre Rittmesteren til en yrkesmilitær som har vært i tjeneste i Afghanistan. Mestad har american cutting og et kjeveparti som kunne vært støpt i betong.

Sliter.

Meirik trekker også linjer tilbake i tid. Med utgangspunkt i at Strindbergs Rittmesteren siterer fra Homers Odysseen, hvor det heter at man aldri kan kjenne sin herkomst, lar hun handlingen speile seg i greske myter og krigerkultur, ved også å flette inn en tekst om den lenkede Prometheus og Herakles.

Det er den vestligpatriarkalske sivilisasjonen Meirik vil adressere i sin ambisiøst anlagte analyse av mannsrollen. Men problemet med forestillingen er at den virker for «tenkt», og at Meirik ikke har tatt utfordringen ved å oppdatere Strindbergs 1800-tallsmennesker på alvor.

Skuespillerne er hver for seg dyktige, men sliter med å blåse liv i et konsept som gjør stykket til en krig mellom pappfigurer.

THERESE BJØRNEBOE

Lokker med lek og latter: Torshovetearet høsten 2010

Skjul anmeldelsen