Men mor, far, sønn og datter rakner i alle sømmer fordi moren, Diana, har vært syk halve livet, og diagnostiseres som bipolar (manisk depressiv). Når ett...

Men mor, far, sønn og datter rakner i alle sømmer fordi moren, Diana, har vært syk halve livet, og diagnostiseres som bipolar (manisk depressiv). Når ett familiemedlem er psykisk syk, rammer det alle, og hvert av dem forsøker å hanskes med det på sin måte.

Alt utspilles i et skjelett eller et røntgenbilde av et hus som ikke er et hjem, der alle personene beveger seg i sin egen sfære – en naturlig forsvarsmekanisme.

Datteren vil bli sett, moren enser henne knapt. Sønnen er en kjærlig engel i svart. Faren er en støttepilar til det selvutslettende.

På det indre plan handler det om den hjemsøkte og høyspente husmoren Dianas uendelige og ulegelige smerte. Med fare for å gjenta meg selv: Heidi Gjermundsen Broch gjør sin mest fullkomne rolle til nå, hudløs, sårbar, forvirret og likevel sterk, og med en stemme som stadig utvider seg i register og uttrykk.

Heidi Gjermundsen Broch gjør sin mest fullkomne rolle til nå.

Fra innestengt raseri og rystende tilbaketrengt gråt til juvdypt savn og blødende lengsel, fra selvironi til undring, alt utkrystalliseres gjennom stemmen hennes uten at en stavelse går tapt av teksten.

- Som å få en kniv i hjertet Les intervju med Heidi Gjermundsen Broch.

Høydepunkt i kø

Ett musikalsk høydepunkt er den svære balladen «Eg saknar fjella»: Diana vil ha tilbake livet sitt og kaster pillene, med fryktelige følger. Et annet er den lengselsfulle, vektløse valsen til mor og sønn. Hver eneste av Dianas følelser filtreres hørbart og synlig gjennom Gjermundsen Brochs sinn.

Vi ser hvordan hun slites i filler av sorg og skyldfølelse, klorer i usynlige sår. Hun prøver tappert, dekker over, smiler og faller, men skorpen blir aldri annet enn ferniss fordi den opprinnelige smerten ikke er leget, ikke engang akseptert.

Heidi Gjermundsen Broch og Frank Kjosås

Gjennom behandlinger – overmedisinering til det følelseslammende, selvmordsforsøk, elektrosjokk – følger vi Dianas kamp mot sine demoner og vrangforestillinger, til lyset som kanskje finnes et sted. Underveis avdekkes lag for lag av hemmeligheter.

Alt utspilles i et skjelett eller et røntgenbilde av et hus som ikke er et hjem, der alle personene beveger seg i sin egen sfære – en naturlig forsvarsmekanisme.

På forscenen er diverse legekontorer og sykehus, på loftet sitter orkesteret under ledelse av Svenn Erik Kristoffersen, og de syv musikerne dekker hele det elektriske rockespekteret, dertil C&W, sødmefylte valser og spilledåsenostalgi – utsøkt rått, utsøkt vakkert.

Vokale toppkrefter

Samtlige skuespillere er vokale toppkrefter. Jon Bleiklie Devik (nylig suksess i Company i Bergen) er den perfekte faren som alltid står hos, og til slutt står alene igjen.

Frank Kjosås har noe gjennomsiktig, utenomjordisk over seg som sønnen, Charlotte Frogner triumferer igjen med sin trassige og oversette datter, Thomas Bye er gutteaktig sjarmerende som kjæresten, og Lasse Kolsrud er flere skremmende leger.

Charlotte Frogner og Thomas Bye.

I tillegg til sine solonumre, leverer de seks skuespillerne også kompliserte kammermusikalske fellesnumre, der hver skikkelse defineres klart gjennom musikken. Det gjør de også gjennom personregien. Svein Sturla Hungnes har dessuten foretatt noen nennsomme kutt i teksten og derved skapt et veldig driv i forestillingen, godt støttet av Marianne Skovlis koreografi. Dette er Vidar Sandems siste musikal som teatersjef. Snakk om å gå av med flagget til topps!

Dette var Europa-premieren, med opphavsmennene til stede, og de var overbegeistret! Jeg så Next to Normal på Broadway i mai, og denne er minst like god!

Musikalutvikling

Next to Normal er Pulitzerpris-vinner, fikk i 2009 11 Tony-nominasjoner og vant tre priser. Handlingen kan høres både lettkjøpt og sentimental, men nettopp musikken understreker alvoret, og viser også hvor langt musikalutviklingen er kommet på hundre år.

Mens eksperimentell opera aldri helt slår an, åpner alle dører seg inn til den moderne musikal. Den kaller på publikums følelser og medfølelse, på latter og gråt, på selvinnsikt. I dette har noe av teaterets viktigste dragkraft ligget i mer enn 2500 år.

Les også

- Som å få en kniv i hjertet Les intervju med Heidi Gjermundsen Broch.

Les intervju med andre innvolverte

Skjul anmeldelsen