«Feelgood» er originaltittelen på Alistair Beatons politiske satire, som i 2001 gjorde enorm suksess i Storbritannia. Der kjenner man alle komedieteatrets...

«Feelgood» er originaltittelen på Alistair Beatons politiske satire, som i 2001 gjorde enorm suksess i Storbritannia. Der kjenner man alle komedieteatrets genre og spillestiler til fingertuppene.

I norsk versjon, oversatt og tilrettelagt av Knut Nærum, iscenesatt uten fremdrift av den danske Vibeke Wrede i en alt annet enn hjelpsom scenografi av Marianne Nilsson, blir det lang dags ferd her også.

Anders Hatlo spiller kynisk og manipulerende spin doktor, full av forakt for alt og alle.

Ensemblets ujevnheter er så åpenbare at det enkelte ganger stopper helt opp, og den manglende dynamikken får intrigen til å filtre seg inn i seg selv som orm i et bol.

Landsmøtetale

Vi er i en hotellsuite i Tønsberg, det er dagen før partilandsmøtet og sjefens tale er ikke ferdig. Even (Anders Hatlo), så ryggesløs at bare det svarte slipset holder ham oppe, er politisk rådgiver for statsministeren, og selve kongekobraen i selskapet av alt fra snog til mamba – den som etter sigende kan hoppe opp og bite deg i rumpa.

Geir Sundberg Kvarme, Nils Vogt og Anders Hatlo. Foto: Tine Poppe

Geir Kvarme er taleskriveren Pål som Even hele tiden spiller ball med, i økende grad stikkball. Pål er av ukjente grunner plassert bakerst på scenen slik at Even må mase mye frem og tilbake mellom møblementet.

Tross alt klarer disse to ringrevene likevel å skape noen snappy dialoger seg imellom, mens de i talen forsøker å avverge en politisk skandale.

Hatlos Even er kynisk, manipulerende, full av forakt for alt og alle – velgere generelt og kvinner spesielt – en farrisdrikker med altfor mye magesyre, han har noe på alle rundt seg og er egentlig ond på bunnen.

Kvarmes Pål er ironisk distansert, men noe mer sårbar. Inn kommer komiker Sindre (Jan Martin Johnsen), innkalt for å lage vitser til talen. Johnsen tilhører den unge generasjonen mannlige skuespillere som alltid er helt på plass, uansett stykke (i likhet med sine unge kolleger John Brungot, Vidar Magnussen, Pål Sverre Valheim Hagen og Jan Gunnar Røise m.fl.).

.

Manipulering

Utenfor hotellet er det ungdomsopprør mot genmanipulering, og innendørs er også Lisa, en fordrukken, manipulerende, men del-idealistisk journalist, godt skildret av Birgitte Victoria Svendsen. Til slutt kommer statsministeren selv, sjefålen Nils Vogt. Han begynner liksom-spontant, holder den talen vi har hørt hele tiden, og ender i totalt populistisk velgerfrieri.

Dette stykket er skrevet i raseri og vil si noe om hvor makten sitter (og misbrukes) i vår tid, og om hvor skjøre våre demokratier er. I norsk versjon blir det bare enda en tøvete ut-og-inn-av-dører komedie, som best lykkes med å befeste en tiltagende politikerforakt.

Skjul anmeldelsen