"Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene," sier Tomas Stockmann i sluttscenen av En folkefiende. Det samme kan Mads Ousdal...

"Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene," sier Tomas Stockmann i sluttscenen av En folkefiende. Det samme kan Mads Ousdal i rollen som doktoren mene. På Amfiscenen står han helt alene. Hvis han da ikke må ned i knestående i en forestilling preget av overtydelige påfunn.

Mens Rosmer og Rebekka sliter med livene sine på hovedscenen, oppdager doktor Stockmann at badevannet er fullt av bakterier på Amfiscenen. Nationaltheatrets to egenproduksjoner under Ibsenfestivalen er svært ulike, både fra Ibsens og regissørenes side.

I En folkefiende finnes det ingen gåter eller gamle spøkelser. Ibsen skrev stykket i en rasende fart i 1882 i sinne over den dårlige mottagelsen Gengangerehadde fått. Han fiker til en feig presse, hyklerske politikere og selvgode småborgere. Da han var ferdig, var han ikke engang sikker på om han hadde skrevet en komedie eller et drama.

Slapstick.

Regissør Runar Hodne har valgt å pøse på med mye tull. Og selv om folkefienden også fra Ibsens side har mange komiske elementer, så er den langtfra noen slapstick-komedie, slik den for en stor del er blitt her. Det virker som om regissøren hverken stoler på stykket eller rollefigurenes egen tyngde.

Mads Ousdal som dr. Stockmann, omgitt av Ingjerd Egeberg som Katrine, Jan Sælid som boktrykker Aslaksen og Per Egil Aske som Peter Stockmann. Tegning: Ulf Aas

Historien fortelles med såkalt moderne driv. Regissøren forsøker å skape et lekent uttrykk, men oftest ender det opp med utvendige fakter. Det er ikke nødvendig.

Opportunisme, korrupsjon, forurensning og miljøproblematikk er slett ikke gått ut på dato. Brødrekonflikten er også sterk. Og Ibsen stiller skarpt på kampen mellom de to. Kampen som etterhvert fører doktoren over i rollen som folkefiende og idealistisk fanatiker.

Et overtydelig regigrep til tross; det er fremdeles den problematiske sannheten det dreier seg om. Når familiemannen Tomas Stockmann får bekreftet at vannet i småbyens nye badeanlegg er forgiftet, blir han først oppmuntret til å offentliggjøre resultatene av vannprøven, men det varer ikke lenge før byens mektige menn forstår at det kan skade næringsinteressene. Når det går opp for Stockmann at sannheten knebles, vil han ikke bare avsløre at vannet er helsefarlig, men også vise at hele bystyret og hans egen bror, Peter, er gjennomkorrupte. Han innkaller til folkemøte og blir dømt som folkefiende.

Demokratiets problem.

Det handler om maktkampen mellom brødre, mellom den ene mot den andre, mellom eneren og folket. Det dreier seg om demokratiets problem. Har flertallet alltid rett?

Men det er ikke så lett å få med seg her. Dagens scenografer er i ferd med å grave sin egen grav. Nok en gang er scenerommet mørkt og tomt. Og her skal alt understrekes fysisk. Det danses, familien Stockmann fremstilles som et trehodet troll, skuespillerne legger hodene sine på motspillernes skuldre, brødrene samtaler med panne mot panne, og alle som sliter går ned i knestående eller klemmer nesen mot gulvet. Skuespillerne strever med å finne sitt ståsted i denne spillemessige blandingen av karakterskildring og karikering.

Mads Ousdal som doktoren gir oss en anelse av hva dette kunne ha blitt, og han klarer å forsvare folkefienden. Men når doktoren mot slutten knuges av flokkmentalitet og mobbing, og gjør det på Amfiscenen ved at lysrampen senkes og han synker i kne, får man en følelse av at teatret heller ikke stoler på publikum. Så vanskelig har vi ikke for å ta et poeng.

Mads Ousdal: - Det er skummelt

Ingjerd Egeberg: Oslo er intim og nusselig

Teaterguide: Gode sceneopplevelser

Skjul anmeldelsen