Les også: - Rockeulven passer egentlig ikke for barn (video) «Hva gjør de, pappa?» lød det i salen da geit og ulv hadde seg som verst på scenen i en intens...

Les også: - Rockeulven passer egentlig ikke for barn (video)

«Hva gjør de, pappa?» lød det i salen da geit og ulv hadde seg som verst på scenen i en intens elskovsscene der geita viste villskap og ulven øm forelskelse. Pappa svarte, som sant var, at de klør hverandre – og hele ensemblet klør våre felles smilebånd, latterlyst og musikkglede i rollene som tamdyr og villdyr:

Høns, svin og sauer representerer et forarget borgerskap som er seg selv nok. Gaupe, jerv, esel og selve Elvis-ulven er de utstøtte, de som ikke får være med, som har hatt dårlig barndom og manglet moderlig omsorg, og derfor samler seg i en bøllegjeng.

Alt dette til retromusikk og eventyrkostymer, med referanser til musikalfinaler med banner, til burlesk, og martnan som raveparty, der tamme og ville ruser seg på honning.

De eneste som gjennomgående er fornuftige, er barna - kje, kylling, lam. De kjenner sin skjebne. Er du uskikkelig, blir du spist. Geita er en god mor, men glemmer sine tre barn en stund når ulven vekker hennes erotiske følelser. Når han truer med å spise dem, blir hun selv et villdyr.

Sjekk når du kan se Rockeulven på Nationaltheatret

Grimm og gru

Rockeulven begynte som et gammelt østeuropeisk eventyr som ble til film i 1970-årene, deretter kult-TV, nå er en ny «norsk» musikal med manus av Tyra Tønnesen og Ragnar Olsen, og Tønnesen som oppfinnsom regissør – først i Trondheim, nå i Oslo.

Musikken er den originale, notert ned fra filmen av Åsmund Flaten, og Per Chr. Revholdts arrangementer for seks musikere på 16 instrumenter bobler av humor. Dagny Drage Kleivas scenografi og kostymer pirrer voksne og barns fantasi etter tur. Forestillingen er i lengste laget, men det skjer noe nesten hele tiden, på flere og sammensatte nivåer.

Øystein Røgers ulv er en livsfarlig sjarmerende gammelrocker som finner sin match i Lene Kristin Ellingsens vakre, kåte og vokalt sterke geitemamma. Hun lar seg ikke pille på hornene, ikke mye, iallfall. Anne Marit Jacobsens kylling er til å spise opp (feil uttrykk her, kanskje), selv om hun minner mye om seg selv i Nattergalen, og Tor Ivar Hagens esel er en gjennomført skikkelse.

Artikkelen fortsetter under bildet

Foto: Gorm Kallestad / Scanpix

Moderne liv

Og moralen? Her er flere å velge i, og noe har vi hørt før: Ulven og andre villdyr må bli vegetarianere, husdyr må lære seg å kjempe sammen i flokk.

Jaja.

Eller: Også enslige mødre og forhatte ulver har krav på et liv.

Eller: Menn i vår tid kan ikke bare oppføre seg som villdyr. De må ta pappapermisjon og sette ansvaret for barna først. Barnevakt er også bra.

Litt Groucho Marx: Dette er mine prinsipper. Liker du dem ikke, har jeg noen andre.

Skjul anmeldelsen