Spilleplan: Das Boot Provokasjonen i Das Boot er at den inviterer til identifikasjon med den gale siden. I rulleteksten på begynnelsen av Wolfgang Petersens...

Spilleplan: Das Boot

Provokasjonen i Das Boot er at den inviterer til identifikasjon med den gale siden. I rulleteksten på begynnelsen av Wolfgang Petersens film (Director’s cut, 1995) står det at 40¿000 tyskere deltok i ubåtkrigen og at 30 000 av dem aldri kom hjem. Dette anslaget farger blikket vi ser på mannskapet med. Da kapteinen i en av de tidlige scenene omtaler toktet som et «banekorstog», er det viktigste sagt. Filmen kan legge ned stemmeleiet, og oppholde seg ved det rutinemessige og hverdagslige uten at nerven går tapt.

I Kjetil Bang-Hansens teaterversjon, er det en norsk «rekvisitør», spilt av Ellen Dorrit Petersen, som gir anslag og perspektiv: «Dette er ikkje nokon ubåt. Alle kan sjå det er en teaterdekorasjon.» Rekvisitøren fungerer som talerør for dem i publikum, eller på scenen, som har hatt en krigsseiler eller motstandsfolk i familien -- og hvis sår ikke er leget: «... skal eg vere ærleg kan eg av og til kjenne eit slags raseri når eg oppheld meg i denne båten.» Rekvisitøren opptrer også mot slutten. På en tilsvarende måte som i Bang-Hansens oppsetning av Fanny og Alexander medfører fortellerrollen at det tres en altfor forklarende moral ned over stoffet.

Skaper avstand

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Flott scenografi

Også Audun Sandems krigskorrespondent, Werner, henvender seg direkte til salen. Det skaper avstand, og gir inntrykk av at Bang-Hansen ikke stoler på at historien forteller seg selv. Og det gjør den strengt tatt ikke i den springende første delen av stykket, hvor situasjonene virker som påheng på en dialog som skal formidle for mye. Det voldsomme undertrykket, som skyldes at motsetningene mellom den krigstrette, desillusjonerte kapteinen og andre i mannskapet, aldri kan slå ut i åpen konflikt, men bare ligge latent, er kanskje den største utfordringen i oversettelsen fra filmnaturalisme til teater.

Og her svikter det på Det Norske. Etter den stampende eksposisjonen, går siste del går altfor fort, og på bekostning av samspillet som er grovmasket og mangler intensitet.

Forestillingens styrke ligger i det visuelle. I John-Kristian Alsakers installasjon av en ubåt, de svart-hvite filmmontasjene fra 2. verdenskrig -- og av havet. De beste scenene, er dem hvor skuespillerne holder kjeft. Men i lys av den økte bevisstheten om relasjonell estetikk og interaktive virkemidler i dagens teater, er det underlig at publikum ikke i større grad involveres direkte og sanselig. For eksempel ved at scene og sal legges i bekmørke, noe som kunne gitt oss den klaustrofobiske følelsen man får av filmen, med andre midler.

Das Boot oppleves overarbeidet, også på lydsiden, selv om man på samme måte som i filmen, opplever motsetningen mellom radioen, som propagandasentral, og platespilleren, der slagerne som spilles kommuniserer på tvers av nasjonalitet og ideologi. Dette bygger opp mot scenen hvor en britisk konvoj blir torpedert, og mannskapet ser på engelskmennene kaster seg overbord i et hav av flammer. En scene som kan henspille på forbrødringen over skyttergravene i 1. verdenskrig. Men også på forskjellen og historiske tabu.

I teaterversjonen gir Kjetil Bang-Hansen den torpederte båten et norsk navn, og fordreier antikrigsbudskapet til enda en gang å handle om nordmenn som ofre.

Spilleplan: Das Boot .

Skjul anmeldelsen