Tid og sted: Frøken JulieSpørsmålet er om Strindbergs kjønns- og klassekamp er utgått på dato eller bare skusles bort i denne versjonen. Kanskje skal den...

Tid og sted: Frøken Julie

Spørsmålet er om Strindbergs kjønns- og klassekamp er utgått på dato eller bare skusles bort i denne versjonen. Kanskje skal den ses som parallell til kvinners begrensede valg og bevegelsesfrihet i enkelte innvandrermiljøer eller peke på at nåtidens tjenerskap er østeuropeere.

Sitrende ung

Andrea Bræin Hovigs underlige polsk-nordlandske dialekt kunne tyde på det siste. Hennes Kristin er uansett sitrende ung og forventningsfull, fast i holdning, og vi kan tro på hennes ønske om å ha noe å strekke seg mot.

Troverdigheten svikter i møtet med sjefens datter Julie (adelskapet er avviklet her) og hans tjener Jean. Vi kan gå med på at den seksuelle tiltrekningskraften mellom de to skal være så himmelstormende at alt annet blir likegyldig – hvis vi får se at det er slik, se makt og kjønn bølge mellom dem i et destruktivt spill.

Hvis dette ikke er til stede, ser vi bare et knull, død sex på og under kjøkkenbordet, og den dødelige utgangen på deres midtsommernattlige drifter blir ubegripelig.

Kjersti Holmen har scenisk autoritet i sin entré, hun rår over et spekter av tekniske finesser og mimiske uttrykk. Hun er også minst 20 år eldre enn Herman Sabados Jean, som er vakker, men mangler slesk oppkomlingsenergi. Det blir ufrivillig komisk at han husker henne som ung. Ikke aktualiserer det problemstillingen heller, bare illustrerer teatrale påfunn. Holmen fortjener bedre.

Er og blir lakei

Hos kvinnehateren Strindberg blir fallet, og det uskjønne etterpå, for stort for Julie, mens Jean er og blir lakei. I Victoria Meiriks bearbeidelse og regi finnes flere omdreiningspunkter, som at Julie er en aldrende psykopat og Jean en uskyldig ung mann som lider av evig avstandsforelskelse, i barndomstraumer, i drømmen om å komme seg ut av buret/burkaen/klassen, om penger.

Alt finnes hos Strindberg, men Meiriks valg blir dels overtydelige, dels utydelige.

Bjørneboe oversatte

Teksten er stort sett intakt i Jens Bjørneboes oversettelse, mens spillestilen vakler mellom det filmatisk nedtonede og det gammeldags elegiske. I sitt forord til Frøken Julie bønnfaller Strindberg om nøye overveielse av musikkvalget. Han noterte selv ned «en lite kjent melodi fra Stockholms-distriktet» som velegnet.

Andreas Kjerkol Elvenes har en klangfull bass som kler enhver scene, men hva Strindberg ville sagt om mixen, fra elektronika til Lied, er en annen sak.

Tid og sted: Frøken Julie

Skjul anmeldelsen