Samme dag som norsk humorfans kaster seg febrilsk over laptopene for å bestille billetter til humorkongen Ricky Gervais norgesbesøk, går en mindre begivenhet...

Samme dag som norsk humorfans kaster seg febrilsk over laptopene for å bestille billetter til humorkongen Ricky Gervais norgesbesøk, går en mindre begivenhet av stabelen i Norges hovedstad. Mellom de to begivenhetene finnes det universer av humor som aldri vil møtes.

Hvorfor ikke? Jo, fordi i Norge følger større humorsatsninger et ukjent direktiv som sier at det hele må være ufarlig, koselig og så tannløst at aldersgrensen på 20 år er det man bør le høyest av. Kanskje stramt formulert, men dette er i alle fall tanken som slår en når man forlater Latter en kald januarkveld.

Komisk på krakk

Mot et kommunistinspirert bakteppe som forblir uforklart gjennom showet, marsjerer kveldens stjerner inn på scenen. Det er vel omtrent det eneste vi får med oss av politisk tilsnitt denne kvelden. Det som derimot tilbys er et humorshow som etter Gitarkameratenes mal samler fire komikere på like mange barkrakker. Fansen har allerede sett komikerne på bussturné fra Honningsvåg til Kristiansand i TV2s serie Komikameratene.

Innledningsvis veksler de fire på å fortelle anekdoter fra turnébusslivet. Fra pressen skal det visstnok ha vært heftige krangler og diskusjoner, men dette er ikke gitt plass i materialet. I stedet får nordmenns stedsbundne dansestiler gjennomgå. Etter en slapp chitchat med publikum, går Tommy Steine videre til standardmateriale i norsk standup: Familieliv, sexliv og en liten flysskrekkanekdote.

Et stykke ut i showet blir det innlysende: Man har igjen kjørt en «safe» pakke. Alle gjør det de er best på. Rune Andersen parodierer halve kjendisnorge så energisk han bare kan, Sturla Berg-Johansen slentrer sjarmerende rundt og vitser om sin fortid som narkoman og heterofil ispedd en og annen artighet om Dagbladets endeløse Alzheimer-oppslag.

Det er i det hele tatt et anekdotisk show, det mangler brodd, en rød tråd og dynamikk mellom herrene. I tillegg har manuset valgt å være fascinerende lite aktuelt. Her er en forestilling som ikke forholder seg til eurokriser, Mette-Marits Twitter-debut eller Spellemanstabber. Ikke at det hadde gjort det hele genialt, men det hadde kanskje gitt komikerne et mer aktuelt vitsemateriale?

Det bør likevel nevnes at Jonas Kinge Bergland, med den originale «yrkeskombinasjonen» lege/langrennsløper/komiker, tilfører forestillingen sårt tiltrengt vidd. Materialet her er også hentet fra familielivet, men med den singles utenfra-blikk harselerer han med stereotypisk oppdrageropplegg, og femåringer som fullstendig mangler pokertryne når de ser nakne menn på 250 kilo i fellesdusjen. Bergland hentet ut mest latter, og bevister at man kan vitse originalt om det dagligdagse. Noe som i sin tid gjorde Ricky Gervais til en verdensstjerne.

Skjul anmeldelsen