Les også: Filmanmeldelsen av "My Bloody Valentine 3D" Karakter: 1 Nå er 3D-filmen her, og det fungerer! Dette er animasjonsfilmens største milepæler!...

Les også:

Filmanmeldelsen av "My Bloody Valentine 3D" Karakter: 1

Nå er 3D-filmen her, og det fungerer!

Dette er animasjonsfilmens største milepæler!

Sommerens guide: Popcornsommer på kino

Det lukter ikke alltid godt når en suksess melkes igjen og igjen. Shrek 3 er et godt eksempel på at konseptet begynte å bli utvannet. Vitsene var ikke like duggfriske, karakterene ble ikke tilført noe nytt, det meste var slappere, og det skinte igjennom at her var det rett og slett for mange penger å tjene til å la være å lage den.

Sånn er selvfølgelig logikken ute i den harde filmvirkeligheten, og det er alltid litt pinlig å observere, man føler seg ubekvem på de involvertes vegne.

Antagelig har de visst at det ikke kom til å bli like bra som før, men de har turet frem likevel.

Seriøsitet

Desto morsommere da, at Istid 3: Dinosaurene kommer, ikke bare innfrir, men også overgår forventningene. Det gikk fire år mellom første og andre film, og nå er det tre år siden sist. Det antyder seriøsitet. Her jobbes det knallhardt. Det skal ingen være i tvil om.

Carlos Saldanha har vært med som regissør hele veien. Det er ganske sikkert noe av grunnen til at Istid-universet holder seg så godt.

Her finnes det ikke rom for plutselige innskytelser eller sprø påfunn som kolliderer med det karakteruniverset som allerede er så godt etablert. Saldanha og hans gjeng av forfattere rendyrker det som allerede finnes, og de gjør det med en profesjonalitet som er misunnelsesverdig.

Som i andre stort anlagte familiefilmer av denne typen, finnes en rytmisk blanding av action og karakterbasert komikk, som dels er verbal og dels situasjonsmessig, men i Istid har man en stor fordel av at de karakterene som finnes, er så holdbare.

Motivene deres er enkle, nesten gjennomsiktige, og det obligatoriske temaet om vennskap og om å være en i flokken når flokken ikke lenger finnes, er akkurat så lite understreket at det blir sympatisk snarere enn masete.

Leteaksjon

Denne gangen handler det om familieforøkelse. Gjengen, eller rettere sagt mammutene Ellie og Manny, venter barn. Dovendyret Sid er sjalu og vil ha egen familie, så når han finner tre svære dinosaur-egg, tror han at lykken er på vei, men det er naturligvis en sannhet med modifikasjoner.

Den ekte dinosaurmammaen tar både ungene og Sid med seg til en varm verden under isen, og resten av filmen blir en leteaksjon etter Sid.

I underverdenen møter de Buck, en fantastisk karakter som er en blanding av den forstyrrede Kurtz i Joseph Conrads Afrika-bok Mørkets hjerte og den like forstyrrede kaptein Ahab i Herman Melvilles Moby Dick. Buck er en gal enstøing som jakter på den dinosauren som en gang ødela det ene øyet hans.

I tillegg fortsetter naturligvis sabeltannekornet Scrat sin jakt på eikenøtten. Men denne gangen kompliseres den av at han møter en kvinnelig utgave av seg selv.

Plutselig er det konkurranse om nøtten.

God gammel kvalitet

Hver eneste sekvens er så gjennomarbeidet at det er en fryd. Det finnes hverken dødpunkter eller tilfeldigheter. Alt er gjennomtenkt, av mange personer og hundrevis av ganger, får man inntrykk av, litt som de tidlige Disney-filmene, hvor Walt drev sin enorme stab til galskapens rand med sin perfeksjonisme. Forskjellen er at Istid-filmene er rene komedier. Her er det ingen moral eller sentimentalitet, bare moro.

Den norske versjoneringen er, som i de to første filmene, suveren. Dagfinn Lyngbøs bergensdialekt gjør Sid unik.

Ingen kunne ha gjort Manny bedre enn Otto Jespersen. I tillegg dukker stemme-kongen Åsleik Engmark opp som Buck.

I utvalgte kinosaler vises filmen i 3D. Det gir helt klart en ekstra spiss til opplevelsen.

Skjul anmeldelsen