Sjekk kunnskapene: Hva kan du om Milleniumsbøkene?

Se trailer og intervju med Lisbeth Salander

Det er godt mulig at Stieg Larssons mye omtalte Millennium-trilogi er sjeldent god krimlitteratur. Det vet denne anmelderen lite om. Men filmene som er laget av de to første bøkene, er ikke mer enn helt greie thrillere. Foruten at Noomi Rapace spiller en uvanlig brutal, hevngjerrig og på andre måter emosjonelt utfordret kvinnelig hovedperson, utmerker filmene seg ikke, i hvert fall ikke på en måte som forklarer den enorme eksponeringen som blir dem til del.

Den første filmen, Menn som hater kvinner, sett av ufattelige seks millioner mennesker, handlet om Mikael Blomkvists og Lisbeth Salanders etterforskning av en gammel forsvinningssak.

Se trailer og intervju med Lisbeth Salander

Utviklingen i etterforskningen fulgte alle kjente mønstre, og avsløringen mot slutten var grim og voldsom. Blomkvist fremsto som en sympatisk, men litt kjedelig journalist med et stort hjerte, og Salander som gåtefull, uforutsigbar og farlig. At det fins lik i lasten der i gården, trenger man ikke å ha sett mange filmer for å forstå. Filmen var helt i orden, kanskje rent bortsett fra at morderne var nazister som drepte jødiske kvinner for kosens skyld – noe som fremsto som et litt i overkant lettvint opplegg.

Noomi Repace er fortsatt god i rollen som Salander.

Salanders show.

I Jenta som lekte med ilden, tar Lisbet Salander over mye av showet. Med hennes dystre bakgrunn, tydelig antydet i første film, er hun den av de to hovedpersonene som soleklart har mest å spille på, så det er utvilsomt et klokt valg. Etter å ha tjent millioner på sin hackervirksomhet, møter vi henne nå på vei hjem til Stockholm, hvor hun har uoppgjorte affærer med sin motbydelige formynder.

Ta vår Stieg Larsson-quiz her!

Samtidig ansetter Millenium-redaksjonen en ung journalist som har brukt fire år på å researche en kontroversiell historie om samfunnstoppers bruk av traffickingofre. Men før artikkelen går i trykken, blir både den unge journalisten og hans kjæreste tatt av dage. Og det samme blir formynderen Bjurman. Drapsvåpenet har Lisbeth Salanders fingeravtrykk.

Klassisk.

Resten blir en klassisk historie hvor Salander må bevise sin uskyld, mens både Blomkvist, påtalemyndigheten og folk som verre er, forsøker å få fatt i henne. Kapabel som hun er, kommer hun på ferten av spor som fører henne dypt ned i hennes egen mørke bakgrunn.

Jenta som lekte med ilden er Salanders show.

Historier hvor hovedpersonen er uskyldig anklaget for alvorlige forbrytelser får gjerne en helt egen energi. Det sitrer i kroppen. Skoleeksempelet er nok Greven av Monte Cristo, men også en film som The Fugitive med Harrison Ford er en klassiker innen genren.

Kjedelig hacking.

Men til tross for at både regissør og manusforfatter her er byttet ut siden film nummer én, oppleves tempoet i Jenta som lekte med ilden som nokså sedat. Det fins gode anslag både her og der, men så stopper det opp i scener hvor informasjon skal formidles, og ikke minst i all bruken av datamaskiner og telefoner. Det ringes i ett kjør. Og selv om det å være hacker muligens fungerer rent litterært, så har vi nå i et antall år sett at hacking på film har en tendens til å bli visuelt kjedelig. Vi ser de samme gamle, fargede bokstavene på dataskjermen og hører de samme raske tastelydene og skjønner at denne damen her må være veldig, veldig smart, men stort mer enn dét kommer det ikke ut av det.

Enda mer alvorlig er det at en god del av scenene varer noen sekunder for lenge. Man får inntrykk av at filmskaperne ikke våger å tro på at vi har fått med oss det som skjer. Det forklares og forklares, og det går etter hvert utover flyten, og til slutt går det utover selve gleden ved å se dramaet utfolde seg.

Se trailer og intervju med Lisbeth Salander

Brikker.

Noomi Rapace er fortsatt god i rollen som Salander, og Michael Nyqvist gjør på ingen måte skam på sin Blomkvist. Likevel kommer vi ikke godt nok under huden på noen av dem. De blir brikker mer enn kjenninger, og i mine mørkeste øyeblikk mistenker jeg at det at Larsson har laget en kvinnelig hovedperson som tilfredsstiller vår iboende lengsel etter aktive, sterke kvinneskikkelser, gjør at det blir lettere å godta manglene, som raskt ville ha blitt påpekt ellers.

Én ting til: Vi har skjønt at den slemmeste mannen i filmen er fryktløs og rett og slett kjempeslem, men likevel løper han til skogs når han ser Mikael Blomkvist komme kjørende, ubevæpnet, i en Toyota Prius. Hvorfor i all verden gjør han det?

Skjul anmeldelsen