I markedsføringen av Sherlock Holmes forledes vi til å tro at den er en storfilm. Traileren spiller på at den har kjente og energiske skuespillere som...

I markedsføringen av Sherlock Holmes forledes vi til å tro at den er en storfilm. Traileren spiller på at den har kjente og energiske skuespillere som pøser på med punchline-replikker, at den har et fantastisk gjengitt viktoriansk London, og, som om ikke det var nok fins det også romantikk, vidd, action, og som sedvanlig for storfilmer, ondskap som truer med å utslette verden slik vi kjenner den (eller i det minste England, men det er jo ille nok).

Villedende

Men etter å ha sett filmen oppleves dette som villedende påstander. Den eneste virkelige storfilmen denne julen har å by på, er og blir Avatar. Sherlock Holmes er en ganske ordinær film. Helt grei. Men ikke mer. Misforståelsen ligger muligens i at regissør Guy Ritchie etter hvert har fått et stort navn. Og dessverre er det stort like mye på grunn av hans forbindelse til Madonna som på grunn av hans ry som regissør. Han laget riktignok et par temmelig friske filmer for omrent ti år siden (Lock, Stock and two Smoking Barrels og Snatch). Men etter det har han laget likegyldige og kjedeligere etterligninger av disse to filmene.

Og som vanlig er han i Sherlock Holmes mest interessert i de tøffe små detaljene. Han liker for eksempel å bryte opp den handlingen som straks skal komme, forklare den for oss i ro og mak, for så å spille det hele av hurtig etterpå. Han liker også lydene i slåsskampene veldig godt. Vosj. Svisj. Bing. Tsjuu. Men vi har sett og hørt slikt før, og når det ikke toppes av friske påfunn eller av en historie som tar pusten fra oss, så blir det noe temmelig gjennomsnittlig over det.

Jude Law som Dr. Watson og Robert Downey Jr. som Sherlock Holmes. Foto: Warner Bros. Pictures.

Forsoffent geni

Selve Sherlock Holmes er dog en tilfredsstillende vri på den gamle romankarakteren til Arthur Conan Doyle. Der han før har vært korrekt og proper er han her et slags forsoffent geni. Rar, utilgjengelig, men samtidig briljant og dessuten raskt til bens og ikke redd for en slåsskamp. Han er litt Jason Bourne, litt James Bond og litt gal professor. Og Robert Downey jr. spiller ham overbevisende nok. Hans resonnementer er morsomme. En svak lukt, en anelse kalk på en krave eller to små dråper blekk på et øre er nok til at han kan avlese hele bildet. Jude Laws Dr. Watson er også i orden, men forholdet dem imellom er for lite utnyttet, og det utvikler seg ikke. I det hele tatt er fortellingen irriterende mekanisk. En veldig slem mann truer med maktovertagelse i England og han må stoppes og Sherlock Holmes er smart og rask og stopper ham. Og det er i grunnen det. De fleste slagferdige replikkene ble brukt i traileren og fortellingen er for strømlinjeformet til at dette blir noe annet enn ganske greit.

Jude Law som Dr. Watson. Foto: Warner Bros Pictures.

Det morsomste som har kommet fra Guy Ritchies kant det siste året er med andre ord fortsatt de tolv reglene som ryktene sier at Madonna utstyrte ham med da han skulle besøke England med deres to sønner (http://bit.ly/4XZFFt – for dem som er interessert).

ERLEND LOE

Skjul anmeldelsen