. __________________________________________________________________ Alle ukens filmanmeldelser: Thirst: Vampyrer med kvalerAlle mine kjære: Urovekkende...

.

__________________________________________________________________

Alle ukens filmanmeldelser:

Thirst: Vampyrer med kvaler
Alle mine kjære: Urovekkende og pompøst
Alice in Wonderland: Ikke nok nonsens

__________________________________________________________________

Når vi introduseres for Jesper Ganslandts film, Apen, er katastrofen allerede skjedd.

Hovedpersonen Krister, en mann i 30-årene, våkner opp med størknet blod på klærne sine. Men vi får ingen nærmere forklaring.

Han begir seg ut i Stockholms høstgrå forsteder, tett fulgt av Ganslandts kamera, som i løpet av filmen aldri slipper taket på nakken hans.

Villrede

I likhet med de belgiske Dardenebrødrene stripper Ganslandt vekk alt som foregår rundt hovedpersonen og lar oss halse i villrede etter det som synes å være hans tunnelsyn.

Vi følger ham på jobben som kjørelærer, men hans opprivende tilstand gjør ham ute av stand til å fungere. Det er først når vi får vite mer om hva som har skjedd, at det lukkede, innbitte ansiktet får flere nyanser.

.

I likhet med Farvel Falkenberg oppnår Ganslandt også her en slags dokumentarisk virkelighetseffekt, der noe tilfeldig og «ekte» ser ut til å skje foran kamera. Men der debutfilmen var full av overraskelser og humor, er Apen monoton og ugjennomtrengelig.

Det er en psykologisk tilstand Ganslandt ønsker å skildre, men til tross for Olle Sarris intense spill forblir han en uutgrunnelig eksistens.

Uforløst

Noen ganger virker det som om Sarris gjennom Ganslandts ekstremrealisme ikke spiller for kamera – at han ikke er til stede for oss. Jeg har absolutt sympati med ideen bak denne filmen om å skjære inn til beinet av en desperat, ustabil tilstand, der verden utenfor opphører for hovedpersonen.

.

Men filmen har beklageligvis havnet på den mindre uttrykksfulle siden av det gåtefulle, og forblir en uforløst «idéfilm».

Skjul anmeldelsen