Bilde fra filmen. Jeg kan levende se for meg rollefiguren Claireece Precious Jones i Oprahs sofa. Gråtende. Modig. Oppmuntret av Oprah forteller 16-åringen...

Bilde fra filmen.

Jeg kan levende se for meg rollefiguren Claireece Precious Jones i Oprahs sofa. Gråtende. Modig. Oppmuntret av Oprah forteller 16-åringen om en oppvekst så brutal at salen, Oprah og vi foran flatskjermen gråter. Vi gråter fordi det er ufattelig at slike foreldre finnes. Som slår og voldtar sine barn, og det mest hårreisende, setter barn på sine barn.

I ghettoen.

Det er lett å glemme at Oprah en gang for lenge siden, før hun ble en av verdens rikeste og mektigste kvinner, holdt på med sosialpornografisk TV som fikk Ricky Lakes TV-show til å virke pastorale. Det var før hun innså at markedet for en kvinne som henne var enormt. Markedet som besto av både oppegående kvinner som ville ha politisk korrekthet, og jenter som Precious, som mer enn gjerne trengte å drømme seg vekk til Oprahs glamorøse verden.

Bilde fra filmen.

Men hvorfor snakker jeg om Oprah? Jo, fordi hun er filmens produsent. Mens regissør Lee Daniels (Monster’s ball) har gått inn i sin tid, og filmatisert forfatteren Sapphires bok Push: A Novel, har Oprah bestemt at denne filmen er grunnen til at vi lager film. Akkurat den påstanden kan nok diskuteres. I en amerikansk ghetto sitter en dysfunksjonell, trygdet mor foran fjernsynet hele dagen. På skolen sitter den overvektige datteren, som har dumpet så mange ganger at matematikk er blitt gøy igjen. Da rektor oppdager at Precious er gravid for andre gang, kastes hun ut av skolen.

Drømmer.

Hjemme venter oppgaver som matlaging og en mor som ikke tar fem øre for å kyle gjenstander i hodet på henne. Faren får vi aldri møte, men han har rukket å sette barn på datteren Precious to ganger. Mørket som omslutter den stakkars jenta, finner sin kontrast i de drømmene hun flykter inn i når verden raser mot hennes eksistens. Her er glamour, lys og pen kjæreste og kjendisstatus. Vi aner en nyanse av grått når det dukker opp et tilbud om å følge et studieprogram som heter «Each One, Teach One». Selvhjelpsskolen drar Precious inn i en lysere hverdag og et miljø med problemjenter som tross motstand i ghettoen sitrer av livsglede. Slik bikker en jordet, «nedpå» indiefilm over i genren «ressurssterke lærere redder håpløse elever», i godt selskap med filmer som Dangerous Minds og Freedom Writers.

Vendepunktet.

Det dramatiske vendepunktet ligger i om Mørket kan innhente Precious. Det kan det, representert av en rasende, incestuøs mor som frykter for sin trygd. Brutalt og direkte kvalmende blir det når Precious kommer hjem fra sykehuset med sin nyfødte sønn. Møtet med moren er skildret i all sin hjerteløshet, og så godt at Mo’Nique, som spiller moren Mary, i forrige uke ble premiert med en Golden Globe. Den var velfortjent.

Bilde fra filmen. (PS! Lenny Krawitz til venstre)

Precious’ liv belemres med flere tragedier, og etter hvert blir det et spørsmål om hvor mye mer det stakkars barnet (og vi) skal tåle. Omtrent her begynner også det velmodulerte å hinke, mens det velspilte fortsetter. Det gjelder også artisten Mariah Carey, som overrasker i sin tolkning av rollen som sosialarbeider, og en slentrende Lenny Kravitz som sykepleier. De leverer begge to, men hvorfor Lee Daniels trengte å ha dem med, er et åpent spørsmål. Precious står etter min mening godt på egne ben som den bittersøte historien om en slumjentes kamp for seg selv og sine barn. En historie som sikkert følges opp i Oprahs pastellfargede sofa.

Skjul anmeldelsen