Sophie Barthes (35) er født i Frankrike, men oppvokst i Midtøsten og Sør-Amerika. Hennes første kortfilm ble laget i Ukraina. Når hun nå debuterer som...

Sophie Barthes (35) er født i Frankrike, men oppvokst i Midtøsten og Sør-Amerika. Hennes første kortfilm ble laget i Ukraina. Når hun nå debuterer som langfilmregissør, er det med en fransk-amerikansk samproduksjon der handlingen utspiller seg i New York og St. Petersburg.

Cold Souls er da også en film som henter inspirasjon fra flere kulturtradisjoner, som fransk surrealisme, russisk teater og amerikansk sjelegranskingskomikk à la Woody Allen. Fremfor alt er det en smart og vakker komedie om sjelens betydning.

Den bygger på en sprø idé om hvordan moderne legevitenskap skulle kunne ekstrahere, fryse ned og drive storstilt business med menneskenes indre. Slik sett er dette science fiction. Men Sophie Barthes’ eget manuskript har mange lag, og etterlater liten tvil om at hun samtidig er særdeles kritisk til så vel dagens psykiatri som internasjonal handel med menneskelige organer.

Frustrert

Den amerikanske skuespilleren Paul Giamatti spiller en amerikansk skuespiller, «Paul Giamatti», som under en innstudering av Onkel Vanja får alvorlige problemer med sitt eget følelsesliv. Men «Paul Giamatti» har trolig mindre til felles med privatpersonen enn de rollene han tidligere har bekledt – ja, denne Paul ligner til forveksling på en slik frustrert og kreativ type som Giamatti spiller i eksempelvis Sideways.

For å kunne gjennomføre Onkel Vanja uten å bli hjemsøkt av de mest plagsomme emosjoner, slår Paul til på tilbudet om å få fjernet sjelen sin for en periode. Dette skjer innenfor tilsynelatende forsvarlige rammer på en luksuriøs klinikk i New York. Men klinikken skal vise seg å ha et lugubert søsterkontor i Russland. Kvinnelige «muldyr» transporterer sjelene frem og tilbake mellom de to landene.

Samtidig får filmen to vidt forskjellige estetiske uttrykk; det hvite, rene og høyteknologiske laboratoriet i vest settes opp mot et burlesk og nedslitt fabrikkmiljø i det vinterkalde øst. Dette er intelligent bruk av både stil og stereotypier.

Tomt

Naturligvis får den sjelløse – og nå iskalde – Paul raskt problemer med både karrieren og hustruen, som spilles av Emily Watson. Dermed kan klinikken tilby ham å fylles på nytt. Ja, Cold Souls utvikler seg gradvis til en slags forvekslingskomedie, der menneskene bærer rundt på hverandres bortkomne sjeler.

Barthes bruker drømmeaktige sekvenser for å vise hvordan dette foregår, slik at Cold Souls blir full av triste, lykkelige og rare minner. Enkelte begynner å lengte etter det mennesket de for øyeblikket er oppfylt av, andre føler seg hjemsøkt av fremmedes mareritt. Slik settes menneskene i drift i det som må sies å være et høyst originalt debutarbeid.

Skjul anmeldelsen