_______________________________________ Les alle ukens anmeldelser: Den fantastiske Mikkel Rev: Sjarmerende revestrekerNine: Pompøs og glinsendeTriage:...

_______________________________________

Les alle ukens anmeldelser:

Den fantastiske Mikkel Rev: Sjarmerende revestreker
Nine: Pompøs og glinsende
Triage: Krigsskildring i ubalanse
_______________________________________

Invictus er en hommage til Nelson Mandela, ingen tvil om dét. Det er også en gripende film om Sør-Afrika, eller rettere sagt om et lykkelig øyeblikk i det ellers så konfliktfylte landets nyere historie.

I sin forrige film, Gran Torino, gikk Clint Eastwood rett inn i et rasedelt amerikansk nabolag og undersøkte hvilke muligheter for solidaritet som kunne finnes der. Tilfellet Sør-Afrika bringer slike rasespørsmål opp på høyeste nasjonale nivå. Eastwood følger Mandela fra løslatelsen i 1990. De første scenene er holdt i en utpreget dokumentarisk stil, men Morgan Freeman erstatter Mandela allerede i gamle presseklipp og TV-taler.

Som nyslått president i 1994 leter Nelson Mandela etter samlingspunkter for den splittede befolkningen, og velger seg rugbylandslaget Springboks, som under apartheidtiden utelukkende hadde hvite supportere. Han oppretter et tillitsforhold til lagets kaptein, François Pienaar (Matt Damon). FOTO: WARNER BROS

Det er et fornuftig grep. Autentiske bilder av Mandela ville gjøre det vanskeligere for Freeman å fylle rollen. Likheten er jo ikke direkte slående. Freeman legger vekt på Mandelas intuitive toleranse, demokratiske teft og uformelle vennlighet. Noe uforståelig er han nominert til Oscar for rollen. For Mandelas berømte karisma uteblir i Invictus. Tittelen er hentet fra et dikt av William E. Henley, som Mandela brukte til inspirasjon under det langvarige fengselsoppholdet på Robben Island.

Forsoning.

At idrett handler om nasjonsbygging, er en kjent sak, ikke minst for nordmenn. I Invictus bringes dette fenomenet til nye høyder.

Som nyslått president i 1994 leter Mandela etter samlingspunkter for den splittede befolkningen. Helt bevisst velger han rugbylandslaget Springboks, som under apartheidtiden utelukkende hadde hvite supportere. Mandela oppretter et tillitsforhold til lagets kaptein, François Pienaar (Matt Damon), og makter på tilsynelatende mirakuløst vis å berede grunnen for at VM i Sør-Afrika i 1995 blir en ekte folkefest. Hendelsene er godt dokumentert i boken Playing the Enemy av John Carlin; Anthony Peckhams manuskript bygger da også på den.

Nærmiljø.

Presidenten står i sentrum, men Invictus forteller samtidig en rekke små historier om hverdagsliv i en urolig overgangsfase. Rasismen i hvite familier brytes mot hevnlysten i svarte miljøer. Her er Eastwood konkret og pedagogisk. Han plukker ut representative individer og viser hvordan de gamle forsvarsmekanismene gradvis brytes ned. Eksempelvis begynner den skeptiske Pienaar-familien å behandle sin svarte hushjelp som et medmenneske.

Invictus er en hommage til Nelson Mandela, som spilles av Morgan Freeman. FOTO: WARNER BROS

I tråd med hverdagsrealismen, er Invictus holdt i en nøktern stil. Men i likhet med de fleste besøkende på Robben Island, blir Eastwood beveget av den gamle fengselscellen til Mandela. Scenene derfra skaper et markant stilbrudd: Plutselig dukker Mandela opp i hvitslørede fantasibilder. Effekten er rørende, men på kanten av hva filmen tåler av heltedyrking.

Riktig galt går det først når selve verdensmesterskapet i rugby kommer i gang. Her flyter regien fullstendig ut. Det blir endeløse kampscener i supersakte film og med komiske lydeffekter bygget på spillernes egne kroppslyder. Filmen varer i hele 133 minutter, det er 20 minutter for mye.

VM 2010.

Til sommeren er Sør-Afrika vertskap for nok et verdensmesterskap. De færreste tør vel håpe på at det kan ha samme nasjonale betydning som i 1995. Desto større grunn til å hedre Nelson Mandelas innsats som bakmann for dette lykketreffet.

Skjul anmeldelsen