Ukens filmanmeldeler:Armadillo: Med lyst til å drepeToy Story 3: En fantastisk filmThe Expendables: Jålete vrakSkriften på veggen: Mørkere VargThe Kid:...

Ukens filmanmeldeler:
Armadillo: Med lyst til å drepe
Toy Story 3: En fantastisk film
The Expendables: Jålete vrak
Skriften på veggen: Mørkere Varg
The Kid: Stakkarslig skillingsvise
På vei: Ikke helt i mål

Jean-Pierre Jeunet pangstartet spillefilmkarrièren med den bisarre og raskt kultforklarte Delicatessen i 1991. I «Micmacs – Det glade vanvidd», er den visuelle og scenografiske lekenheten kanskje større enn noen gang, men historien i seg selv er i grunnen bare et påskudd for å få leke med visualiteten.

Danny Boon, som etter den voldsomme suksessen med Velkommen til Shtiene fremstår som franskmennenes nye skuespilleryndling, spiller en forloren mann, dypt preget av to våpenfabrikkers produkter; faren døde av en mine og selv går han rundt med en pistolkule i hodet. Sammen med en gjeng skrotsamlere iverksetter han en mangeleddet og fornøyelig hevn over de korrupte våpenfabrikkdirektørene.

Filmen er en pussig og fascinerende blanding av Chaplin, Jaques Tatis fysiske filmteater og Olsenbanden. Her fins verbal humor, intrikat scenografi, voldsom oppfinnsomhet og presisjon, men også poesi. Det hele er imponerende, men til syvende og sist blir fortellermåten for dominerende i forhold til det som fortelles.

Sine første filmer laget Jeunet sammen Marc Caro som jeg tror bidro til å dra både den visuelle stilen og tematikken i en mørk retning. I de siste filmene (Den fabelaktige Amélie fra Montmartre og En langvarig forlovelse, samt denne) opererer Jeunet på egen hånd, med stor fortellermessig letthet som resultat. Men jeg savner det bisarre, dunkle og dystre. Caro burde ta kontakt igjen.

Dominique Pinon som Fracasse

Skjul anmeldelsen