Anmeldt: Jernkvinnen | Inn i mørket | War Horse | Michael | Tid og sted: Jernkvinnen Det første vi ser er en rynkete hånd som strekker seg etter melken....

Anmeldt: Jernkvinnen | Inn i mørket | War Horse | Michael |

Tid og sted: Jernkvinnen

Det første vi ser er en rynkete hånd som strekker seg etter melken. Margaret Thatcher har ignorert husarresten og stavret seg ned på nærbutikken. Tilbake i den strengt bevoktede leiligheten krangler de ansvarlige om vaktholdet, mens Thatcher fører samtaler med sin forlengst avdøde ektemann.

Er det uverdig å fremstille en tidligere statsminister slik? Den engelske debatten om Jernkvinnen viser hvor følsomme biografiske skildringer er – når hovedpersonen fremdeles lever. Etterpå er alt lov.

Varsomt

Etter mitt syn er Jernkvinnen varsom i skildringen av den aldrende Thatcher. Meryl Streep tillegger henne både integritet og vidd midt i den gradvise svekkelsen. Med en mindre kapasitet i hovedrollen kunne manuset av Abi Morgan virket springende og rotete, men Streep får de mange tidsnivåene til å henge sammen. Hun bruker det historiske spennet til å vise ulike sider ved Thatchers mimikk og karakter, fra uerfaren, men standhaftig utdannelsesminister tidlig på 1970-tallet til ufri 80-åring med hukommelsestap.

Meryl Streep briljerer

Det er en fantastisk prestasjon som alene gjør denne filmen til en spesiell opplevelse. Dilemmaet er snarere at nåtidsplanet og den aldrende figuren blir selve filteret i fortellingen om Thatchers liv. Hennes politiske karrière rekapituleres i form av minner, hallusinasjoner og mareritt.

Som politisk historie er filmen dermed av liten verdi. Ikke at den ignorerer kontroversene under Thatchers statsministerperiode (1979–1990). Men selve fortellerteknikken tilsier at hverken gruvestreikene eller Falklandskrigen får en tillitvekkende fremstilling. Det eneste viktige korrektivet ligger i de autentiske TV-klippene som ofte inkluderes i hendelsesforløpet. Slik får demonstrasjoner, sultestreiker og terroranslag i det minste et sosialrealistisk anstrøk. Det blir som små mothaker i en forøvrig glatt stil.

Ikon?

Tid og sted: Jernkvinnen

Fra før er regissør Phyllida Lloyd mest kjent for filmversjonen av Mamma Mia! Men hun har også en omfattende karrière som teater- og operaregissør, og i Jernkvinnen bruker hun oppsettet fra et klassisk heltedrama, med den betydelige forskjellen at hovedkarakteren er en kvinne. I sentrum av historien står en viljesterk og visjonær figur, omgitt av svake og pragmatiske mennesker. Stakkars Denis Thatcher (Jim Broadbent) blir en klovn i hustruens drømmer, hennes mannlige partikamerater fremstår som fryktsomme korridorrotter.

Phyllida Lloyd leker med konvensjoner. Men på veien vokser Thatcher til et nokså gigantisk ikon for kvinnekamp og frigjøring. Var hun ikke feminist i virkeligheten, blir hun det i denne filmen. Jernkvinnen er slik sett god underholdning, og samtidig nok et eksempel på at filmens egen dynamikk er viktigere enn virkeligheten når kontroversielle personer portretteres.

Tid og sted: Jernkvinnen

Skjul anmeldelsen