kunst & scene

"An American Tribal Love-Rock Musical", ble "Hair" lansert som i 1968, endeløst sjokkerende på grunn av nakenhet, dop, sexorgier og brenning av innkallingskort til krigstjeneste.

Hud, rare klær, dop og sex sjokkerer ingen lenger. Neste års kvinnemote er vel rumpa bar og papirpose over hodet; vi vet at dop er et helvete og at AIDS har dempet orgiebehovet. Men krigene er her, som de har vært fra mennesket kom til jorden. Og kjærligheten, også i koleraens tid.

Det er på et vis en koleratid (les vår Aquarius-tid) som skildres i den ungarske regissøren János Szász' nytolkning av Galt MacDermots hårete kamikazeteater. I 2006 er alt striglet, stilisert, koreografert og computerisert ned i minste detalj - ingenting handler om innfall, humor, eller umiddelbar ung sjarm.

Tiden er inne for enorm ensomhet. Det vid åpne og kalde scenerommet er bare dekorert med noen etterglemte pappsommerfugler i psykedeliske farger og mønstre - et ekko av hippietidens lovede frihet, den som endte i heroinens dødsgrep, og som vi får et skrekkabinettbilde av i 2. akt.

Bakerst på scenen sitter jeg-generasjonen av kontaktløs ungdom med ryggen til oss, hver foran sin skjerm. Når de beveger seg mot publikum, søkende, en og en, er det som roboter, ingen har kontakt, de er redde for nærhet, skvetter ved den minste berøring - alt til akkompagnement av sfæriske elektroakustiske klanger. Så braker det løs.

Ensemblekunst.

Åtte musikere, i kapellmester Svenn Erik Kristoffersens knalltøffe og progressive arrangementer, skaper et massivt og bredspektret lydteppe fra swingende jazzrock til ironisk ballroom.

Vel bastant og overdøvende noen ganger også - mye tekst forsvinner av Ola E. Bøs utmerket oppdaterte oversettelse. Men det er også rom for herlig saxspill av Nils Jansen, og de store soloene får full tyngde: Jannike Kruse Jåtogs Sheila er en vokal åpenbaring, tett fulgt av Hans Marius Hoff Mittets intense Berger, Tor Ivar Hagens hudløse Claude og Ingrid Bolsø Berdals utfrika Jeanie. Sterke er også Dorina Iversen og Frank Kjøsås. Ensemblet som helhet, er ganske enkelt fantastisk dyktige: En glødende talentlava på vei ut i norsk teater.

I den grad "Hair" har handling, dreier den seg om borgerlige Claude som detter bort i en hippiegjeng i Central Park, men som sviktes av kjærligheten, drar i krigen og dør. I en noe overtydelig krigsscene, der alle soldatene har Darth Vader-masker, avsløres virkningsfullt hvor vettskremte unge soldater er i felten - uansett side.

Overklassepiken Sheila maner seg selv til ny tro på kjærligheten, og sin neddopede medungdom til kamp for FRED, NÅ!

En fryktinngytende militant finale - som dessverre skaper assosiasjoner til omvendelse fra ett totalitært og selvvalgt fengsel til et annet - avsluttes med en inntrengende og desperat siste henvendelse til publikum: "Slepp litt solskinn inn!"

Glem filmen!

Den som bare har "Hair"-filmen som referanse, må glemme den før besøket på Det Norske Teatret. Premissene er andre her. Dette er ikke noe nostalgisk gjensyn, men et nyformulert antikrigsdrama. Det beste hadde vært om teatret hadde valgt nytt materiale, men musikken lever og den fornyes her.

Det Norskes "Hair" er en hybrid som bør skape debatt.