kunst & scene

Morgen i Verona. Renessansekostymer og kulisser, lys og glad stemning inntil konflikten er i gang. Tybalt, en Capulet, terger Romeo som flørter med Rosaline.

Vi kjenner historien. De to slektene som lenge har ligget i strid, får nye drap å hevne. Romeo, av slekten Montague, blir forvist og Julie følger i skjebnens spor. Hun, en Capulet, må ha sin elskede til tross for gammelt fiendskap mellom familiene, nasjonene, folkegruppene, you name it.

Så trist!

Det er nærliggende å tenke stort for å se meningen med renessansedramaet. Det er ikke bare, bare å svelge kulisser og kostymer à la 1500-tallets Verona og fakter og geberder som danserne bruker for å få sagt det de ikke får sagt i mangel av Shakespeares tekst. "Så trist!", hvisker en stemme rett etter teppefall. Ja trist.

Trist ble det skjebnetunge dramaet. Ikke fordi det var dårlig. Men fordi det traff noe. En hverdagslig konklusjon på et drama av dimensjoner. Den grenseløse kjærlighets storhet og fall. "Romeo og Julie" er kjærlighet som frister grensen, og må dø med shakespearske effekter; dødlignende sovemiddel, giftdråper og sverd. Forestillingen blir gripende, trist, takket være solistene Christine Thomassen og Kaloyan Boyadjiev.

Patos.

Ensemblet gjør en fin innsats, presise og på hugget. Yndefullt og lekent. Kjapt og imponerende dynamisk i fektescenene. Særlig vennene til Romeo, danset av Gakuro Matsui og Kristian Ruutu, gjør en overbevisende og energifylt prestasjon. Julies seks venninner er sødmefylte, behagelig synkrone, fresh sitron i inntrykket. Julies amme Britt Friberg er som tidligere et forsonende element.

Men ingen ting hadde virket helt tilfredsstillende, patos så tykt opp under taket og latent i alle bevegelser, i stoffprakten og omfanget, hadde ikke de to klart å løfte dramaet et hakk ut av drømmen, materialisert det i en nær sagt nærværende kjærlighetshistorie.

Klassisk ballett er patos, store geberder, store følelser. Thomassen lider virkelig, ikke ved å fekte med armene, men gjennom en kroppslig gestaltning, en indre sitring som merkes langt opp i benkeradene.

Også Boyadjievs milde, men bestemte fremtoning virker tilforlatelig, identifiserbar på et vis.

Ensemblet danset seg opp, det gjorde også orkestret. Prokofjev både lystelig og dyster, sødmefylt og dramatisk. Som om hele salen, musikerne i orkestergraven, som danserne på scenen, var der med en egen hensikt. Det ballettelskende publikum er i ferd med å ta avskjed. De som skjønner at noe er på ferde vil også være med.

Denne versjonen, koreografert av Michael Corder, av klassikeren, ble skapt i 1992. I Bjørvika vil en ny versjon være optimalt. Og så vil vi helst slippe nok en gang å lese det samme programmet. Det må da gå an å få noe nytt tankestoff til Romeo og Julie. For historien lever. Den er udødelig, like sikkert som at hovedpersonene må dø, hver gang. Det er derfor vi kommer.