kunst & scene

Utsmykninger av offentlige bygg er en spesiell kunstnerisk genre der kunstnerne i sterkere grad enn normalt må sette sine arbeidsvaner og interesser til side og tilpasse seg nye brukergrupper og de arkitektoniske sammenhengene deres arbeider skal inngå i. Dette gjelder i særdeleshet sykehusutsmykninger, der ikke minst pasientene og deres pårørende må vies spesiell omtanke.

Utsmykningene til Nye A-hus som nylig ble avsluttet, oppleves som vellykkede fordi de gjennomgående virker godt tilpasset både den arkitektoniske helheten og brukerne. På tross av at utsmykningsoppdrag har liten prestisje i kunstverdenen i dag, viser bidragsyterne betydelig forståelse for hvordan man kan gjøre monumentale omgivelser inkluderende og humane.

Veggmalerier.

De fleste av de 12 arbeidene som er spesiallaget til sykehuset, er plassert i eller i nærheten av den glassoverbygde gågaten som strekker seg gjennom hele sykehusanlegget. Ett av flere eksempler på hvordan kunstnerisk utsmykning og arkitektur har påvirket hverandre gjensidig gjennom byggeprosessen er islandske Birgir Andréssons veggmalerier, plassert på heissjakter langs hele gågaten. Arkitektene har brukt fargekombinasjonene i disse arbeidene som utgangspunkt for fargekodingen av avdelingene som omgir de forskjellige maleriene. Verkene gjengir et utdrag fra Heimskringla på norsk og islandsk, nemlig «jordas runde skive der menneskene bor» og «kringla heimsins sú er manfólkit byggvir».

På denne måten retter verket søkelyset mot menneskets forhold til historien og universet i vid forstand, et temavalg som oppleves naturlig i en sykehussammenheng. Verket retter også fokus på den kulturelle forbindelsen mellom Norge og Island, og på Norges fortid som politisk stormakt, men uten å virke agiterende eller utfordrende.

Landskap.

Jan Christensen bidrar også med et usedvanlig dekorativt verk, et nesten abstrakt landskapsbilde som måler 4x24 meter, der motivet er utviklet med dataprogrammet Adobe Illustrator og printet på duk. Arbeidet er spent opp på en gigantisk blindramme, som et maleri, og plassert i kafeen vis-à-vis en enorm vindusvegg med utsyn mot landskapet utenfor.

Verket er kort og godt vakkert, og tilfører farger og dybde til en del av rommet som ellers ville virket mørkt og lukket.

Blant flere store arbeider utendørs imponerer Knut Henrik Henriksens skulptur som består av et rødmalt trehus i full størrelse, plassert på hodet og brettet ut som en fuglevinge.

Gedigen.

Den bølgende formen bryter opp den strenge, geometriske arkitekturen som omgir den og gir et mangfoldig preg til anlegget. Bidraget til den mest profilerte kunstneren som deltar, engelske Tony Cragg, lykkes ikke i samme grad med dette, på tross av at hans arbeid er preget av levende og gjennomarbeidede former. Han har laget en mer tradisjonell abstrakt bronseskulptur, som dekker over to ventilasjonstårn utenfor hovedinngangen. Materialvalget og verkets gedigne dimensjoner underbygger arkitekturens strenge preg.

Det er et paradoks at utsmykning av offentlige bygninger har lav prestisje i kunstlivet i dag i og med at slike kunstverk oppleves av langt flere mennesker enn annen kunst, som normalt sees av relativt få. Dette kan igjen være et tegn på at kunstverden har blitt mer introvert, og er i ferd med å miste kontakten med et større publikum. For bare et par generasjoner siden var nettopp denne typen kunstneriske oppgaver regnet som de mest høythengende blant norske billedkunstnere.

Kanskje får vi enda bedre utsmykninger i fremtiden hvis kunstnere og andre i kunstfeltet fokuserer mer på hvordan kunst kan nå et bredere publikum. Når det gjelder dette er det åpenbart ikke mangel på evner som er problemet.