oslopuls mener

På sporet av de gode tekstene

Se bilder fra Persrevyen
Til pers!

Med et svimlende budsjett på en kvart million, ambisiøst konsept og lydanlegg som kan matche Hove-festivalen er Persbråten-elevene enormt sugne på å hevde seg. Og det å imponere klarer de.

Engasjement, revyglede og ikke minst en flott ramme rundt forestillingen gjør at man får øynene opp for flyten på scenen. Men sprudlende energi veier dessverre ikke opp for at tekstene burde ha blitt bearbeidet ytterligere.

Altfor snille

Engasjement, revyglede og sprudlende energi veier ikke opp for sviktende tekster. FOTO: Magnus Knutsen Bjørke

Den noe obskure tittelen På sporet av det 3. element blir forklart allerede i åpningssekvensen – det er rett og slett OL-ilden det gjelder, og vi får møte både den gjennomgående figuren Olympiapresidenten, verdens siste vette (de andre 9000 som ble brukt på Lillehammer ble dumpet i Mjøsa) og en liten horde med lusekoftekledde figurer.

Temaet fungerer godt gjennom hele revyen og blir holdt som en fin, rød tråd.

Enkelte av sketsjene blir imidlertid altfor snille og tar aldri harseleringen videre til neste steg. Flere ganger sitter vi igjen i mørket uten en forløsende punch etter kjappe bruddstykker av sketsjer.

I «Visdomsord til Gullars» får vi mer eller mindre en tam blåkopi av barne-TV, og i jentenes rap «Vi er ikke pusekatter» – der de tøffe jentene i Norge skal flotte seg (deriblant Anita Valen og Mia Gundersen) – må man nesten se bort. Revyrap er rett og slett bare flaut når hverken melodi eller tekst sitter spesielt godt.

Profesjonell ramme

Ulrik Denizou Lund, Snorre Jablonski og Jørgen Evensen Pedersen i "TV-guiden". FOTO: Magnus Knutsen Bjørke

Det er relativt langt mellom gullkornene, men når det treffer, så treffer det ordentlig. Som når revyens ubestridte stjerne Jørgen Evensen Pedersen briljerer med stemmeprakt og eksellent mimikk.

I «Skrinet med det rare i» mimer han enkelt og greit til det gamle Asbjørnsen og Moe-eventyret, men ansiktsuttrykkene er så finurlig og treffende at det er vanskelig å ikke bli dypt imponert. I «Uten Spor» er han subtil, men hysterisk morsom.

Scene og dekor skal ha en enorm klapp på skulderen for en eventyrlig scene som gir realistisk inntrykk av skog, mark og fjellknauser. Bandet er også flott plassert på hver side av en imponerende lysbesatt trapp med OL-ilden slikkende mot himmelen bakerst. Det hele gir et svært profesjonelt og gjennomført inntrykk. Dette gjelder også selvfølgelig lyd og lys.

Den beste parodien

FOTO: Magnus Knutsen Bjørke

Det er enkelte steder der originaliteten virkelig seirer, som i «Hei brannmann!», «Arriba» og i «Det er sant!». Her skinner det gjennom at skuespillerne har jobbet tettere med tekst selv og fått en genuin relasjon til innhold.

Disse numrene spraker det av, og jeg satt og storkoste meg. Ulrik Denizou Lund gjør for øvrig den beste Alex Rosén-parodien jeg har sett noensinne. Mer av dette!

Undertegnede ble også fascinert av revypublikumets engasjement, og det er heller ikke noe å utsette på revyens profesjonelle ramme; det er rett og slett god tekst som er det ene tidvis manglende elementet. Pers vet hvordan de skal være storslagne, og det i seg selv er imponerende. Det er tydelig at revysjelen brenner i beste velgående på Persbråten.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!