oslopuls mener

Hipp som happ

Se klipp fra Dønskirevyen

Se bilder fra Dønskirevyen

Innledningsvis skal det skal sies at denne karakteren ikke er av det sterkeste slaget. Det er flere momenter som ikke fungerer optimalt på Dønski. Etter første akt fristet det å sitte med hodet i hendene. Det må innrømmes. For hva jeg hadde bivånet på scenen var ikke akkurat av det helt beste slaget. Ensemblet bar preg av nerver – svært mye nerver. Det var allikevel gullglimt av talent som snek seg inn, og oppfordret til videre engasjement.

Med det noe dølle navnet ”Fra tid til annen” skal Dønski–elevene geleide oss gjennom historien. Fra tidenes morgen, gjennom steinalderen, Kristus’ tid og så videre. Tidens gang er ikke et spesielt originalt konsept og det er allerede en god håndfull revyer tidligere som har begitt seg ut på samme vei. Det er ikke langt unna at Dønski tar et durabelig mageplask. Men så var det dette med finurligheter og særpreg. Og der treffer Dønski. Ikke alltid, men absolutt nok til at magemusklene trimmes betraktelig.

Kontorubåt!

Dønski-elevene geleider oss gjennom historien og evolusjonen. FOTO: INGAR HAUG STEINHOLT

Det er hjemmelaget revy på Dønski, ingen tvil om det. Her er verken Ullerns budsjett eller Elvebakkens stjerneinstruktører. Kostymene er litt på halv tolv og det er på ingen måte alle av sangerne som treffer tonene. Lyden svikter i første akt – det samme gjør til tidvis skuespillerprestasjonene, og det hele blir litt statisk. Danserne gir allikevel alt og koreografiene er gjennomførte, selv om de utøverne tidvis blir noe keitete. Bandet er også veldig samstemt.

Latter verdsettes for øvrig høyere enn noe annet kriteria i skolerevy. Og andre akt løfter revyen betraktelig. Original humor er en kunst og det er ikke mulig å holde seg når revyens ess Henrik Borge er evig optimist i ”Finanskrise”, selv om banken forsøker å ta innersvingen på ham. Han jobber nemlig i en ubåt. ”Kontor! Ubåt! Kontorubåt!”. Her lager han kreative muligheter og har pastiller i Litago-kartongen fordi kreativiteten er et døende dyr. Hæ?! Helt absurd, men jeg trodde jeg skulle rulle ned på gulvet av krampelatter.

Afrikansk laser, Wenche Myhre og pæreskinke

Det er enkeltprestasjoner som trekker opp helheten, og det skal berømmes. Tidligere nevnte Borge er helten og han imponerer med sin leveranse av tekst. De andre skuespillerne glitrer også på hvert sitt vis i andre akt. Originalitet og særpreg er nøkkelord.

Vi får servert afrikansk laser, bobleplast, lydtortur med tysk Wenche Myhre, Schnappi, vodkashots og pæreskinke, Ivar Aasen, døvedamer, arabacco-kaffe, Tom Sterri og intense Disney-produsenter. Og ikke minst en bøtte med bæsj, som uten tvil er skolens, og instruktørenes, lille hjertebarn.

Her skal ikke vi avsløre for mye. Det er rett og slett mye stas rundt en bøtte med bæsj (ikke bokstavelig talt, for øvrig.)

Finurlighetene seirer på Dønski og hvis dette hadde blitt utviklet enda videre kunnet karakteren gått betraktelig høyere. Det blir dessverre altfor få gode punchlines og en for stor andel sketsjer som bærer preg av naschspielskriving og internhumor.

Det skal en god del til for å løfte seg opp fra en nær-fatal førsteakt. Men dere klarte det, Dønski. Hatten av for dere. Bare ha med litt mindre bæsj til neste gang.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!