kunst & scene

Se glimt fra Kattateatret

De gjør det ikke lett for seg, Kattateatret, når de velger å spille et av verdensdramatikkens vanskeligste stykker, Kirsebærhaven. Tar man i betraktning at aldersspekteret i Tsjekhovs rollegalleri spenner fra tenåringer til nesten 100, og at knapt noen i det samspilte ensemblet selv er fylt tjue, er resultatet så godt som man kan forlange. Her er det nedlagt et stort og viktig arbeid på regisiden – Line Verndal kjenner sin Tsjekhov – og hos den enkelte rolleinnehaver.

Vilde Skard har dybde som den myke og hjelpeløse Ljuba og Anna Roth Hjermann spiller ungpikerollen Anja med glans. Carl-Fredrick Sandberg er den taletrengte og unyttige Leonid, Peder Skjeflo Holman den arbeidsomme oppkomlingen Lopakhin, Thea Olufsen den herlig trumpete tjenestejenta Dunjasja, og Bjørn Soma den eldgamle tjeneren Firs, bæreren av russisk historie, og den som alle glemmer til slutt. Amalie Skou Jacobsen, Tobias Brynhildsen, Mats G. Love Johansen, Thomas Fusdahl, Live Halvorsen og Sarah Reilly Brænne har alle godt grep om sine roller.

Russisk stemning

Med helt enkle scenografiske midler skapes store, luftige rom på et russisk gods, lyssettingen antyder vakkert årstidene – mai til oktober – og kostymene gir det helt riktige preg av klasse og stil, aristokrati og nyrik, herskap og tjenere. Musikken og dansen er et kapittel for seg; mahlersk-inspirert klezmerklang skaper en melankolsk russisk stemning, virvlende kosakkdans gir autentisitet – og samlet utgjør dette en kombinasjon av sentimentalitet og bekymret glede, festlig fremført av skolens unge musikere og dansere.

Regissør Line Verndal har hjulpet hver og en til å finne sin visuelle type, gjennomføre den hele veien og aldri miste den av syne. Alle de tolv på scenen har skapt sin klart definerte skikkelse og fylt den med velfungerende og humoristiske detaljer.

Teksten sitter hele veien. Men én ting er tekst, en annen er tekstforståelse.

Og en tredje er å overføre forståelsen til replikken og videre ut til publikum. Hva det kan skorte på her, er den vanskelig håndterbare underteksten og de talende pausene – rytmen i forestillingen halter uunngåelig nå og da – og diksjonen kunne også for enkeltes vedkommende vært bedre.

Humor

Tsjekhov skrev komedier, men de får ofte et for tragisk skjær. Noe av det beste ved denne skoleoppsetningen, er hvor godt den ivaretar humoren. Personene snakker forbi hverandre, selvopptatt oppslukt av sine egne liv og skjebner, ute av stand til å gjøre noe annet enn å lengte etter ett eller annet. Kjærlighet forblir uutsagt eller ugjengjeldt. Selv når løsningen på alle problemer står foran øynene deres, klarer de i sin livsudyktighet ikke å gripe den.

Tilværelsen raser ut under føttene på dem, og de holder fest og danser anelsesløst på ruinene – i dette tilfellet på stumpene av den elskede kirsebærhaven, et symbol på det gamle Russland som det er ute med. Haven hugges ned for å bygge sommerhus for en ny pengeadel, og vi aner den kommende Revolusjonen.

Med andre ord er Tsjekhov svært aktuell i dagens situasjon med finanskrise og gjeldsslaveri, overdådig forbruk og sosiale jordskjelv på flere nivåer, handlingslammelse og nostalgi.