kunst & scene

Video: Se glimt fra Bjørnholtrevyen

Bjørnholtrevyen begynner storslagent. Vi får se en filmsnutt hvor politikere og andre får gjennomgå som hyklere, folk som har én standard for seg og en annen for andre. Så er det plutselig kappekledde overalt. De glir opp på scenen med hver sin lykt og synger om folk som velger å skylde på andre for å redde seg selv.

Revyens hovedhistorie innledes med at en uskyldig Rimi-ansatt blir arrestert og dømt til 21 års fengsel for korrupsjon, fyllekjøring, løgn og svart arbeid.

Hils på Ali Staff

I første akt møter du de som egentlig har utført disse lovbruddene, og det er godt tenkt. Dessverre blir det litt mange halvgode tekster med lett hysteriske karaktertolkninger.

Mot slutten kommer derimot tre gode sketsjer på rappen: Marthe Hodnebrug oser av overskudd som Ali Staff, en hittil ukjent sønn av Tor Erling og Aisha (som er nordmann i Pakistan og «pakkis» i Norge, og bare føler seg hjemme på flyet). Så følger luftegården i fengselet, hvor Wergeland og Welhavens nåtidige gjenger har en absurd battle (hvor de pakker inn drittslengingen i kunstneriske formuleringer), og sketsjen med fangen som ikke kan si «r», som er gjennomført så godt at man ikke kan unngå å le høylytt med.

God sceneutnyttelse

Ali Staff megler mellom A- og B-gjengen. FOTO: Steinholt Ingar Haug

Bandet er knallbra. Kombinasjonen av synth, blåsere og gitarer med vreng gjør at den klassiske ouverturen i begynnelsen av andre akt blir langt mer spennende enn om de skulle spilt en medley fra favorittbandene sine, slik mange gjør. Scenen utnyttes godt (nikk til koreograf Marthe Ødegård Olsen Jr), og det er stort sett imponerende når alle står på scenen, men jeg stusser litt over at de beste danserne bare får 20 sekunder av gangen.

Skuespillerne er jevnt ganske gode, men de skinner mer i noen roller enn i andre. Joachim Selvåg er best som Jan Fredrik Karlsen og den onanerende dogjengeren i «Offentlig toalett», mens Herman Bråten gjør sin beste rolle som tørr og forknytt norsk politiker, for øvrig et av revyens beste numre. Men andre sketsjer svikter litt i avslutningen. Punchen i «Sexkjøpsloven» er forutsigbar, hele «Lommemannen» virker litt umotivert og «Gutta på tur» svinger veldig mellom det dumme, det rare og det morsomme, og burde nok vært redigert bedre.

Instruktør og anmelder

Det sies at kritikere er folk som har forsøkt å utøve musikk/film/(fyll inn), men som har mislykkes og etter hvert gitt opp. Robin Sharma debuterer interessant nok samme år som (hoved-)instruktør for Bjørnholtrevyen og revyanmelder for ungdomsnettstedet Yber.no. Dermed legger han modig hodet på blokken når han nå skal vise hva han selv er god for. Tekstene er laget i samarbeid med skuespillerne, og alt i alt har de gjort en god jobb.

Men ut fra hva jeg kan lese av hans anmeldelser er vi uenige hva gjelder viktigheten av plot, og muligens er det grunnen til at jeg synes Bjørnholtrevyen burde ofret litt historie for flere frittstående sketsjer med friske innfallsvinkler.