kunst & scene

Alt om skolerevyene 2008

Jeg vet i grunnen ikke helt hvor jeg bør begynne. Sannsynligvis med å få haka på plass igjen, nakkehårene til å legge seg, og pusten tilbake. Og så, med malmfull, svakt dirrende røst, erklære årets Kristelig Gymnasium (KG)-oppsetning for hva det har blitt: En fantastisk forestilling, på grensen til artisteri. En ren og skjær oppvisning i stram regi og følelse for narrativt .jpgo. En suveren utnyttelse av scenerom, rekvisitter og kostymer. Og en fortellerevne og skuespillerglede som holder tilskueren i en skrustikke i to og en halv time.

Over førti skuespillere og dansere samt et ti mann sterkt band har gjort Røverdatteren til en forrykende sceneopplevelse. For å si det kort: Stort bedre og proffere enn dette kan det knapt gjøres.

Har fingertuppfølelse

Astrid Lindgrens fortelling om Ronja Røverdatter skulle være kjent for de fleste. Til tross for de føringer filmen utvilsomt har lagt, er det derfor veldig gledelig å se hvor mye modernitet og samtidsfeel instruktør Caroline Svartdahl har brakt til bordet i sin versjon. Ikke minst på det musikalske plan, hvor latino, ambient, Edvard Grieg, Jan Eggum og D.D.E. hele veien brukes med den smarteste fingerspitzgefühl - til høyst ulik effekt. Sangnumrene - suverent kompet av bandet - står i en klasse for seg stykket igjennom, nærmest uavhengig av fremfører.

Absurd morsom

Innslag av både klassisk og moderne dans gir dessuten stykket en uhyre tight kombinasjon av slepen, kjølig eleganse og illsint coming-straigt-at-you-holdning som i sine beste øyeblikk fullstendig skyller over salen.

Før vi glemmer det: Røverdatteren er svært ofte også absurd og tøylesløst morsom. Blant mye annet inneholder den for ek.jpgel en opphetet middagsscene helt på høyde med "pass the aspargues"-scenen i American Beauty (for dem som kjenner den), pluss uante mengder råbarket røverhumor og skrullete kvinnfolk. Samt de avholdte og ofte siterte rumpenissene, som tar over showet fullstendig når de får lov til det. Hele tiden fortelles historien med en naturlig letthet og finstemte .jpgovekslinger, mellom det rolige og det eksplosive, alt sammen båret frem av solide skuespillerprestasjoner.

Finalen er dessuten så overdådig og spektakulær som en egentlig bare kan drømme om. I grunnen er det bare én feil å spore ved Røverdatter - veien over helvetesgapet: Det spilles kun frem til lørdag.

Alt om skolerevyene 2008