kunst & scene

Alle forestillinger frem til sommerferien var utsolgt før premièren i våres. Høstens ekstraforestillinger, som starter 24. september, er dessverre også utsolgt.

For drita full mussikk: Rapport fra generalprøven

Det er få sceneoppsetninger det kan spores mindre håp i enn "mussikalen" Verdiløse menn. Den handler om vaklevorne ruskompiser. Sarkastiske og rocka Goggen, skjøre og hyperspeeda Kleggen og kyniske og paranoide Knugern beveger seg i løpet av stykket fra sofarus, via fengsel til total fornedrelse.

Den alkoholiserte, hypokondriske og selvopptatte naboen Herr Smith og det ødelagte og psykisk syke pikebarnet Annie blir med på ferden. Alle er figurer kjent fra Joachim "Jokke" Nielsens (1964-2000) sanger, og spiller svært overbevisende.

Storebroren hans, Christopher Nielsen, har brukt all sin erfaring fra 30 år som tegneserieskildrer av dophoder til å gi disse flaksende sjelene noe å fortelle.

Gard B. Eidsvold (Kleggen) er som en amfetamingiret Baktus med tallerkenøyne når han legger ut om sitt avsindig gale forsøk på å være til stede under fødselen til sitt første barn. Ved siden av i sofaen surrer Finn Schau (Herr Smith) om den gangen han var så syk at han fordøyde sine egne indre organer. Men egentlig er alle bare opptatt av å holde rusknappen på 11.

Trioen som kompet Jokke på hans siste album (Billig lykke, 1999) spiller med entusiasme og innsidekunnskap når rusgutta griper mikrofonene og freser ut linjer fra de mange Jokke-klassikerne, som "Herr Smith", "Selskapssjuk", "Tomgang", "Gutta", "Jeg er redd", "Hvis jeg var deg" og "Nederlag". Scenen der "Paranoid" fremføres er hysterisk morsom.

Gitarist Petter Baarli rocker, veiver og herjer rundt på scenen med fare for både skuespillere og publikum. Regissør Anders T. Andersen slipper skuespillerne fri - ikke minst som sangere - på en spartansk scene. Det er røft og intimt, og fungerer djevelsk bra. Jokkes tekstlinjer gis nytt liv. Det er slående hvor presist og brutalt ærlig de skildrer den menneskelige tragedie som utspiller seg foran oss.



Før pause ler vi så vi griner. Etter den er det nesten bare grining igjen, selv om scenen der en heroinhøy Kleggen kommer nyforelsket inn med Annie dinglende i armene, får det til å runge i salen. Denne komedien er beksvart. Annie er nemlig stein død - av overdose. Det går rett i dass med resten av gjengen også, bokstavelig talt. Goggens utlegninger om hvordan heroinen setter avføringssystemet sjakkmatt, gjør det klinkende klart at moroa er over. De balanserer på overdoseeggen med vekslende hell.

Ærligheten i "Narkoman", som fortsatt var uutgitt da Joachim selv satte sin siste sprøyte, får gåsehuden til å prikke: "Husker du den gang du lo og fnøys av det dem sa/ Tenk deg som dem ler nå, din jævla narkoman."

Alle forestillinger frem til sommerferien var utsolgt før premièren. Verdiløse menn lukter av snakkis og suksess.

For drita full mussikk: Rapport fra generalprøven