oslopuls mener

Poppea er en seier for norsk dans

Sjelden popper det opp så mange assosiasjoner til internasjonalt anerkjente kvinnelige koreografer gjennom de siste tiårene. Saporta, Keersmaeker, Waltz og Baush. Ekspressive, men også sterkt formmessig bevisste kunstnere.

Ingun Bjørnsgaard har med «Poppea», laget en forestilling som setter dansen i sentrum. Hennes utgangspunkt er en ambisiøs, nådeløs og kanskje biseksuell kvinne som gjør alt for å nå makten, tittelen keiserinne. Monterverdis opera om Poppea er oppsiktsvekkende godt koblet med Geir Jenssen/Biosphere elektronika.

Foto: Knut Bry

I rommet ruver to fløyelsberg. To kvinner synger partier fra operaen. Det er komisk, men gir også følelse av noe underliggende. I bakgrunnen skimtes hoder. Hva hører de, hva vil de?

To menn og tre kvinner inntar scenegulvet. Et broket bilde, kvinne og mann skifter rolle, ikke påfallende, men kraften som både er maskulin og feminin, forvirrer. Det er maktkamp på overflaten, som under skorpen. Det vakre og klønete spleises i komplekse og uventede variasjoner.

De fem danserne L. Torvik, E. Rulin, M. Ekholm, I. Wigdel og A. Sende kaster seg inn i suggererende bevegelser som trekker mot gulvet, mot den andre, i brudd, i løft som holder, samtidig gir inntrykk av å bryte sammen.

Det eterisk koketterende som var et sterkt varemerke hos Bjørnsgaard, har nå trått tilbake for et uttrykk som stadig er ekspressivt, samtidig mer fokusert på det rent danseriske. At hennes kompani i år ikke fikk statens basisfinansiering, grenser strengt tatt til det latterlige.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!