Swane var regnet for å være den fremste ny-ekspresjonisten i Sverige på 80–tallet, før livet blandet seg inn og tok noen uventede grep. Nå stiller han ut i Oslo. På vei for å møte ham er jeg mest bekymret for klærne mine. Han har som antydet en hang til å male på alt mulig, folk inkludert. Da han åpnet utstilling i Steinkjer i fjor, var ordførerens sorte dress dekorert til det ugjenkjennelige allerede før talen var avholdt.
– Det er ikke farlig. Det er bare maling, sier Swane og smiler forsiktig til gulvet i Galleri MAP på Tøyen. Når Swane smiler, faller det noe stillferdig ut av ham, han blir nesten litt større enn seg selv der han står i sin nymalte jakke og har bestemt seg for å møte verden på nytt. Han har møtt verden før, så til de grader, da han var ung og fremadstormende norsk kunstner i det hippe miljøet rundt Kungliga Konsthögskolan i Stockholm. Det var tidlig på 80-tallet. Oppturen endte med et smell etter to intense år i New York.
Tøffe tider.
– Ja, det tok helt av der borte.
Det blir stille i Galleri MAP. Swane sitter og ser langsomt på en pinnestol dekorert med alle de farger han noensinne har hatt i sin besittelse. Antagelig tenker han på tiden i New York, en tid som inneholdt en separatutstilling i Eastman-Wahmendorf Gallery, men også en hel del annet.
– Det ble helt vilt. Folk begynte å dø rundt meg, det var AIDS og narkotika. Jeg måtte bare komme meg bort derfra.
Det var i 1985. Han kom hjem til Risør med en tom koffert, og så var det noe som låste seg på innsiden. Han flyttet til Bergen og underviste noen år på Vestlandets Kunstakademi. Det var en tøff periode. Senere flyttet han tilbake til Oslo, og sakte, men sikkert har Swane låst seg opp igjen. Han har hatt jevnlige utstillinger i norske byer gjennom hele 90-tallet. I Oslo stilte han sist ut i 2002, og i fjor var verkene hans å se på Steinkjerfestivalen hvor ordførerens dress fikk gjennomgå.
– Hva er det som gjør at du maler på alt du ser?
– Vel, jeg har aldri hatt råd til både leilighet og atelier, så når jeg bor samme sted som jeg maler, så blir det fort slik at det kommer maling på alt mulig.
Denne nedsausingen av egen bopel har åpenbart inspirert ham.
– Det er mange som sier at jeg bare ødelegger ting. Herregud, har du ødelagt den også nå, sier de. Men jeg syns det er så vakkert. Jeg har et voldsomt behov for å male ting i vakre, sterke farger. Noen gjenstander skriker etter at jeg skal male dem, og det gjør jeg med glede. Og han møter disse skrikende gjenstandene overalt, ute, inne, hjemme hos folk. Swane kaster et blikk på pinnestolen som står et par-tre meter foran ham. Han forteller at den kan snus og ligge der som en skulptur, hvis man absolutt vil, men det er et poeng at det også er en stol.
– Det er bare en stol med maling på, sier Swane. – Den skal kunne brukes. Det blir en slags brukskunst, legger han til.
Ikke vær redd.
Hvis han har et anliggende med sin kunst, så er det at folk flest skal kunne ha et forhold til den. Han syns det er så mye som blir så pretensiøst.
– Folk blir redde. De er nervøse når de går på utstilling og tenker at «dette har jeg ikke greie på». Jeg vil ikke at det skal være sånn. Jeg ønsker å invitere mennesker inn i kunstverden og vise dem at det ikke er hverken farlig eller uforståelig.
Men for Swane selv handler det først og fremst om dette med malingen. Hvordan den føles.
– Det begynte da jeg var 16, sier han. – Jeg hadde sommerjobb i Risør som husmaler. Jeg husker at jeg sto der i stigen, dyppet penselen ned i den myke malingen, den slurpende lyden da den slapp taket, følelsen da jeg strøk malingen på veggen. Det var magisk.
– Det burde vel vært et hus i hvitmalte Risør som var malt med den Swanske metode, syns du ikke?
– Jo! Det har jeg tenkt på!
Kunstnerens stillferdige vesen bryter ut i en plutselig entusiasme.
– Det burde finnes et slikt hus der, absolutt. Men det er jo så strenge regler for hvordan hus skal se ut i Risør, legger han til og blir stillferdig igjen.
– Men søke kan du jo alltids?
– Ja, vet du, jeg skal dit i sommer, og da skal jeg jaggu meg gjøre det. Swane har for øvrig en annen drøm.
– Ja, jeg skulle ønske jeg kunne male det grå betongtaket på Lilleborg kirke i Oslo. Tenk å kunne male hele det triste grå taket på den måten der, sier Swane og peker på et bilde hvor all verdens farger har fått renne tilsynelatende fritt og freidig nedover lerretet. Swane ser seg selv stå på kirkens tak og tømme spann etter spann over Guds hellig rom.
– Det hadde vært noe, sier han. – Tenk så vakkert det ville blitt.
Mange lag.
Borte ved vinduet står et maleri som er blitt vakkert 200 ganger. Han løper og henter det.
– Se her, prøv å løfte det, sier han og setter maleriet foran meg med et tungt dunk.
Jeg løfter og slipper så fort som overhodet mulig. Hva har skjedd?
– Jeg har malt over det så mange ganger at det er blitt svintungt av bare maling. Det ligger sikkert 200 bilder under her. Swane smiler bredt og begynner å bli varm i den nymalte trøya.
– Når du blir rik av dette, kommer du da til å fortsette å male på det samme lerretet om og om igjen?
– Ja, det tror jeg. Det å male på gjenstander og bruke mange lag har blitt min greie, sier Swane.
– Hvilke priser holder du?
– Priser? Jeg syns det er vanskelig, sier Swane og lukker seg litt inn igjen.
– Er det vanskelig å sette pris på seg selv?
– Sette pris på seg selv, mumler han. Han ser plutselig på meg og smiler.
– Ja, kanskje det er der det ligger.
Utstilling på Galleri MAP
Varer fra 22. mai til 14. juni. Priser: Fra 900 til 32 000 kroner. Åpningstider: 13–17 (stengt mandag) www.galleri-map.no
annonse > Møteplassen - Finn kjærligheten på nettet Letsdeal.no - Daglige deals innen restaurant, helse, mote og mye mer Prisjakt - kunnskap før kjøp FINN.no - Mulighetenes marked
