kunst & scene

Les også:
Skandaleteater stoppet etter 9 timer - da var de fortsatt i 1. akt

Risiko som begrep i kunst er ikke så ofte brukt i norsk sammenheng. Det dukker imidlertid opp i forbindelse med Vegard Vinge og Ida Müllers produksjon av Henrik Ibsens Vildanden under Festspillene i Bergen.

Festspilldirektøren snakker om å ta risiko. Hver generasjon gjør sine mord på tradisjonen, og det gjelder ikke minst de som står bak denne forestillingen. Vi ser et nytt melodrama, en slags teatermaskin løsrevet fra den tradisjonelle realismen og den klassiske dramaturgien. Det er et melodrama som bombarderer publikum lydlig, musikalsk, tekstuelt og emosjonelt.

Inkluderer publikum.

Ibsen tjener som tekstgrunnlag og påskudd til å gjøre nyskapende teaterkunst. Vinge og Müller er henholdsvis regissør og scenograf. De griper til en lang teaterhistorisk tradisjon.

Fra middelalderens mysteriespill – da innvoller var sydd inn i kostymene til skuespillerne – til barokkens perspektivsceneløsninger og lek med illusjon frem til 1800-tallets svulstige overdrivelser og vår tids popkulturelle tegneserietradisjon.

Det brukes marionetter og groteske masker. Her er elementer av ambient teater, det vil si et teater som inkluderer publikum i en atmosfære av musikalsk karakter og med sterk vekt på tablåer og spill på flere plan. Publikum er med, og inviteres gjerne til å besøke en bar for å hente forfriskninger under selve forestillingen.

Risikoteater.

Under forestillingen i Skatehallen på Nøstet i Bergen satt publikum vel tett og kunne ikke bevege seg fritt som ønsket. Dermed burde forestillingen dramaturgisk sett vært tettere, siden vi ikke kunne velge selv hva vi ville se. Når så de fem annonserte timene ble overskredet med fire timer eller mer, uten at publikum var forberedt, ble det risikoteater.

Hva har så Vinge og Müller sammen med sine skuespillere og dukkeførere gjort med Ibsen? Dette er den tredje forestillingen i en Ibsen-trilogi sammen med Et dukkehjem og Gengangere. Åpningstablået til Vildanden viser urmenneskets vold mot hverandre fremstilt som videoanimasjon, og så blir det overgang til simultane scener, en tredelt scene med den i midten som salongen til Gregers Werle, og til høyre bankettsalen hvor mottagelsen i forbindelse med Greges hjemkomst arrangeres.

Vi ser gamle Gregers kontor hvor dukken gamle Ekdal blir torturert og kastet ut gjennom vinduet, og vi ser et baderom med kryptiske detaljer som rør og sentrifuger. Her blir urkreftene i mennesket videre bearbeidet gjennom bilder.

Dramaturgisk sett er det fokus på rollefiguren Gregers Werle, som er mishandlet av sin far og som søker den ideale fordring. Fotograf Ekdal er en språkhemmet fyr som siterer Ibsens berømte dikt Bergmannen. Spøkelsesaktige skikkelser bærer på kasser i rytmisk bevegelse. En lege har makten, og han har et Doktor Spengler-aktig utseende. Det minner om at den maktbruken som kommer fra urtiden er underliggende i det vi forstår som moderne sivilisasjon.

Werle i fokus.

«W» er et gjennomgående symbol, skrevet inn som bokstav i et våpenskjold med ørn, og «W» står både for Werle og Wagner, hvis portrett Gregers bærer på T-skjorten sin. Fokus er altså helt på Werle-familien. Ekdals blir bifigurer, i motsetning til hvordan Vildanden vanligvis blir fortolket.

Gregers og Hedvig smelter sammen til en androgyn skikkelse, og det er foreldrenes svik og opprøret mot dem det handler om. Regimessig, scenografisk og spillemessig var det presist.

Vinge og Müller vil bare så mye med denne forestillingen, og slik sett vakler den under vekten av den samme ideale fordringen som Gregers Werle led under.