kunst & scene

Nobelprisvinneren Harold Pinters maskuline maktdrama er både brutalt og urovekkende.

Sterke rolleprestasjoner gir et gåtefullt stykke farlig sceneliv. Sverre Anker Ousdal gjør en rå og skremmende studie av et sinn der egoismen balanserer mot ondskapen i "Hjemkomsten" på Nationaltheatret.

Det er mørk natt over det meste av hovedscenen. I Pinters dystre mannsverden er det ikke lyset som dyrkes. John-Kristian Alsaker har skapt en realistisk scenografi fra en sjuskete stue i Londons arbeiderstrøk. I sentrum står en utslitt lenestol. Det er eks-slakteren og lederulven Max' kongestol. Herfra dirigerer han sine hjemlige tropper. Her regjerer han over sin bror og sine to sønner. Men han begynner å bli gammel. Er makten i ferd med å glippe?

Åpne tekster.

Pinters tekster er svært åpne. Han etterlater publikum i en tilstand av forvirring og uro. Hvem er disse menneskene? Kan vi tro på dem? De snakker forbi hverandre. Bak hverdagsreplikkene skjuler det seg giftpiler. Og i hjemmets lune rede utspiller det seg en knallhard maktkamp.

"Hjemkomsten" regnes for å være dramatikerens mesterverk. Og han følger sin kjente oppskrift: En fremmed trenger inn og hverdagssituasjonen endres umerkelig til katastrofe. Her er det den eldste sønnen Teddy som kommer på overraskende besøk sammen med sin kone Ruth. Han har skapt seg akademikerkarrière i USA, giftet seg og fått tre barn. Det viser seg at besøket får uventede konsekvenser. Ruth blir både en trussel, en besettelse og et bytte i den familiære mannsbastionen. Moren i huset er død. Nå må hun erstattes. Det er kvinnens hjemkomst som er drivkraften i stykket. Og hun sklir inn i handlingen som mennenes hore og madonna. Når Teddy drar hjem til USA, blir Ruth igjen og forhandler seg frem til en kontrakt som kokke, vaskehjelp og prostituert.

Dette er definitivt ikke et kvinnesaksstykke, selv om enkelte Pinter-eksperter har hevdet at det er et uttrykk for kvinnelig maktovertagelse. Kjetil Bang-Hansens finmaskede iscenesettelse balanserer hårfint mellom makt og avmakt, herredømme og underkastelse.

Stygg og innful.

Både Pinter og Bang-Hansen gir skuespillerne gode roller å tygge på. Det er blitt skuespillernes kveld.

Særlig den harde kjernen på hjemmefronten blir glimrende ivaretatt: Sverre Anker Ousdal har aldri vært styggere og mer innful på en scene. Hans ustelte Max i helsetrøye, tøfler og strikkelue, troner som en konge i lenestolen. Sleskt smilende det ene øyeblikket, utslitt, gammel og aggressiv det neste. Han matches fint av Mads Ousdal som den sleipe halliksønnen Lenny. Han som umerkelig styrer spillet. Kim Sørensen er god som den boksende lillebroren, mens Per Jansen lager et sjarmerende portrett av sjåføronkelen. Det er ikke lett å trenge inn i denne mannsverdenen. Kim Haugen blir litt blek i rollen som den hjemkomne sønn. Akademikeren som overlater sin kone i grisebingen.

Den mest utfordrende og krevende rollen er det likevel Ingjerd Egeberg som har fått. For hvem er Ruth? Hvorfor går hun med på å bli svigerfamiliens hore? Ingjerd Egeberg gir oss ingen svar, men hennes Ruth går inn i det med åpne øyne. Som om hun har kommet hjem. En hjemkomst uten nåde.

Les intervju med skuespillerne: Bak fasaden