kunst & scene

Den norske billedkunstneren Bodil Furu (f. 1976) er i ferd med å slå gjennom på den internasjonale kunstscenen med svært virkelighetsnære videoarbeider om vanlige folks tanker og erfaringer.

Hennes kanskje hittil største meritt, på tross av deltagelse på viktige utstillinger verden over, er en visning på Museum of Modern Art i New York av et arbeid hun har laget sammen med kunstnerkollega Beate Petersen i februar i år.

Utstillingen innledes av en kort, ny video som på mange måter oppsummerer hovedtematikken i hennes kunstnerskap så langt. I videoen overhører vi en samtale i et radiostudio mellom en intervjuer og en gjest i minuttene før sending, hvor gjesten gir til kjenne sin mangel på kunnskap om emnet de skal snakke om og på bakgrunn av dette sin vegring mot å delta.

Hverdag.

Filmens underliggende tema er hvilke krav som stilles for å få opptre i massemedia og mer generelt spørsmålet om hva som inkluderes og utelates i slike sammenhenger. I de resterende arbeidene, som alle har trekk som minner om dokumentarfilmer, berøres dette ved demonstrativt å vise nettopp det som vanligvis utelates; vanlige mennesker i deres virkelige hverdag.

Filmene har en collageaktig form som gjenspeiler intervjuobjektenes springende, utforskende tanker. Furu tar seg også formale friheter som å klippe inn snutter fra internett og amatørfilmer laget av intervjuobjektene. Også i kraft av dette danner arbeidene et korrektiv til mer tradisjonelle journalistiske fremstillinger i massemedia.

Hovedarbeidet på utstillingen er et videoessay som består av 12 korte sekvenser om "dritt", først i barnebøker i en bokhandel, men senere i en søppelsorteringssentral i Kina, hvor fattige arbeidere bearbeider dette med hendene. Vi møter i tillegg kunstneren selv, som får utført tarmskylling på en klinikk med filmkameraet plassert på magen. Foruten dette sendes vi ut i verdensrommet hvor opphopning av romskrot er et økende problem, som understreker miljøødeleggelsenes kosmiske omfang.

Autoriteter.

En pussighet i disse ellers politisk bevisste arbeidene er at hun ofte lar eldre menn uttale seg som autoriteter om temaer yngre kvinner undrer seg over. I "12 Studies on Shit" poserer Furu selv som uvitende og får svar blant annet av astronom Knut Jørgen Røed Ødegaard.

Men dette skygger ikke over Furus filmatiske fortellertalent og sans for overraskende perspektiver. Det som først og fremst gjør filmene hennes viktige er det å rette mikrofonen og rampelyset mot dem som vanligvis ikke blir hørt i offentligheten.