kunst & scene

Sjelden blir man oppstemt av noe så trist. De dør, kjærligheten lider skipbrudd. Tristan elsker Isolde, som egentlig skal giftes med kong Marc. De flykter, får utløp for sin lidenskap, skjebnen innhenter dem på grufullt vis.

En annen tid.

Vi entrer scenerommet, det flyter av svak røyk, vi trer inn i en annen tid, riddertiden og utgangspunktet for verdenslitteraturens første kjærlighetsroman. I Snelle Hall og Siri Jøntvedts versjon blir dette en fornøyelig, leken og ikke så lite intelligent harselas over pasjonen, proppfull av selvironi. Alt er "uriktig" hva kostymer, stemmebruk og kulisser angår. Wagners "Liebestod" sunget av Kirsten Flagstad fyller rommet. De to danserne skaper kostelig smerte i bevegelsen. Patetiske ord strømmer gjennom rommet: "jeg er så kjempegrepet", "hør på det da", og Isolde synger. De farer i sirkler over scenen, nettet trukket over håret, klar for parykker, og i gråt og sørgmodighet hengir de seg til det som skal komme. Isolde og Tristans dramatiske skjebne.

Kontroll.

Dette kunne gå riktig galt. Veien til overspill er kort. Men utøverne drar oss behendig, med full kontroll og overlegg inn i et overflødighetshorn av oppfinnsom lek med klisjeer i frodige, litt snurrige kostymer. Kulissene er i papp. Tristan selv er en pappmann i menneskehøyde som behendig føres av den ene Isolde. I enkle, repeterende, slengende bevegelser, ofte mot gulvet, drar de oss inn i en eventyrfortelling, hvor de store følelser, patos, ligger på øverste hylle. Samtidig håndteres det med frydefull distanse.

Snerten hilsen.

Lydmessig blir utøverne fulgt opp av Wagners Tristan og Isolde,ouverturen er bearbeidet for orgel og skaper en dunkel følelse. Ivar Grydeland har hatt en heldig hånd med de forskjellige nivåene på forestillingens totale lydbildet.

Siri og Snelle Produksjoner uttrykker seg i spennet mellom det fine og det folkelige. Den edle tanken, dansen, og en selvironisk kontrast, ablegøyene. Etter en aften med Isolde, går man oppstemt hjem. Det dreier seg egentlig om kjærligheten her og nå. Isolde er en snerten hilsen til den hvite operaen to kilometer unna.