kunst & scene

Trampeklapp, stående ovasjoner og allsang langt over grensen for det normale var noen av ingrediensene som ble tilført Jahn Teigens åpenbart etterlengtede konsertshow fredag kveld. Bare ytterst sjelden opplever man at publikum er mer nervøse enn artistene før teppet går opp, og det skal også noe til å oppfylle slike forventninger som dette publikummet bar med seg inn i salen. Jahn Teigen klarte det.

Stemningen kan kanskje sammenlignes med den som møter Bruce Springsteen på Valle Hovin eller en predikant i Kvinesdal, men er likevel ingenting mot den vekkelsen som fant sted i Oseberg!

Rørende og intimt

Rørende med Anita Skorgan.

Etter en langvarig, jublende applaus, sa Jahn ”Her er jeg!”, sang ”Klovn uten scene” og fortsatte nesten non stop i godt over halvannen time. Gjesteartisten og ekskonen Anita Skorgan ble møtt med samme varmende og stående begeistring for ”Casanova” og ”Oliver”, og hennes vakre, nyskrevne ballade til eksmannen, ”Ordinary People”, har klart hit-potensial. Dessuten avslørte den at de to har et svært kjærlig vennskapsforhold, og da Jahn og Anita til og med danset noen trinn sammen, var det som alle publikums kinodrømmer ble oppfylt.

Ønskekonsert

Rekken av Teigen-sanger utgjorde den reisen som begynte i Tønsberg for 60 år siden, gikk til Oslo, England, Israel og Drammen, til den en del dramatiske år senere førte ham til Italia – en weekend som ble til tre år hos vennen, syklisten Dag Erik Pedersen, og som ga nye krefter.

Fra ”Min første kjærlighet” (som Herodes Falsk har laget melodien til!), gjennom noen tidlige rockelåter og Popol Vuh-minner (så avanserte de var!), gikk Jahn inn i de sangene som er blitt folkeeie, og som publikum kan hvert ord av – enten det er ”Mil eller mil”, ”For vår jord”, ”Så fint å være idiot”, ”Gi meg fri” eller ”Drøm ditt liv”.

Det avsluttende kvarterlange medleyet – med låter som ”Optimist”, ”Glasnost”, ”Svenskefaen”, ”Sara Palmer” og ”Det vakreste som finns”, blant mange andre – ble ikke bare akkompagnert av seksmannsbandet på scenen (kapellmester Ludvik Heian Pettersen), men av det stående publikummet som fikk hele amfiet til å svaie faretruende og som nektet å gå hjem – selv etter den avsluttende ”Adjø”.

Formidlingskunst

Ingen "zero points"!

I tilbakeblikk er likevel det mest fascinerende Jahns mesterlige teknikk. Hans stemmebehandling er et studium verd; økonomiseringen med vokale virkemidler, den forbilledlige tekstingen og varmen i formidlingen har overtatt for brøl og splitthopp. Om kropp og krefter nå begrenser utbruddene, gir de til gjengjeld større rom for poetiske sider. Sanger som ”En dags pause” får ny betydning.

Her var det ingen ”Zero points”, bare ”And the winner is..”!