kunst & scene

Denne sommeren ble litt annerledes for Linn Strømsborg fra Furuset i Oslo. For første gang på seks år pakket hun ikke ned gummistøvler og sovepose og dro til Bussterminalen for å møte de faste Roskilde-vennene. Istedet forberedte hun utgivelsen av punktromanen Roskilde, som nylig er utgitt på Flamme Forlag.

– Var det rart å ikke dra på Roskilde i år?

– Det var forferdelig rart. Jeg savnet det fryktelig og var misunnelig på de av vennene mine som tok bussen ned den lørdagen. Og så ble det enda verre da de kom tilbake og la alle bildene på Facebook, og skrev «Roskilde 09, beste festivalen!». Jeg måtte holde meg unna Facebook en uke.

– Hvorfor dro du ikke, jobbet du med boka da?

–Boka var ferdig omtrent da. Det var først og fremst fordi vennene min ikke dro, fordi de ville gjøre noe annet enn vi alltid hadde gjort. Så da måtte jeg skrive om det vi alltid hadde gjort i stedet.

– Det har vært snakk om at festivalenes popularitet skyldes at man får et avbrekk fra sin normale virkelighet, og det er også sentralt i din bok. Handler det bare om eskapisme?

– Nei, jeg vil ikke si det. Jeg kjenner mange som ikke bryr seg om programmet og roper at de er på Roskilde og kan gjøre som de vil. Men det er programmet som gjør at jeg vil dit. Og så er det jo verdens beste sted når man først er der.

– Hvorfor ble debutboka di om en festival?

– Den helt praktiske grunnen er at Nils Øivind (Haagensen i Flamme forlag) fikk meg til å skrive om det. Men jeg tror ikke det kom som noen overraskelse for vennene mine fordi Roskilde er veldig viktig for meg. Man skriver jo om det som betyr noe for deg, selv om mye er funnet på.

– Hvor lenge har du planlagt den, visste du at du skulle skrive den sist du var på Roskilde?

– Nei. Jeg hadde skrevet noen tekster om det, men hadde ikke tenkt til å skrive bok. Jeg begynte å jobbe med Nils-Øivind med noe annet materiale som var helt i startfasen. Han syntes det var kult og spurte om jeg ikke hadde andre tekster på lager.

– I boka di er det mye snakk om hva man har gjort tidligere år og det at alt blir historier. Hva gjør det med forholdet ditt til stedet at du kommer tilbake år etter år?

– Du kan se det på to måter, positivt og negativt. Det er negativt hvis man lengter tilbake til det som engang var – for det er forskjellig hvert år. Men jeg har bare blitt mer og mer sikker på at jeg liker meg der. De gode tingene er like. Men det har forandret seg litt, det er mange flere yngre; jeg tror det har blitt lettere å få lov å dra. Det burde kanskje gjort noe med stemningen, men det gjør ikke det, det er det samme. Det er det som er så fint med Roskilde, at alt er det samme, men samtidig helt annerledes hvert år. Et sted man kan komme tilbake til, komme «hjem» til. Sånn føler i alle fall jeg det.

– Hvor lenge jobbet du med boka?

– Jeg begynte rundt årsskiftet. Jobbet åtti prosent og satt hele fridagen og skrev. Jeg synes jo det er kort tid å jobbe med en bok, men den er jo ikke så stor, og tekstene er korte. I perioder skrev jeg veldig mye, spesielt etter møtene med Nils-Øivind, som kom med spørsmål og ideer. Jeg gikk alltid hjem og skrev etter de møtene, uansett tid på døgnet.

– Men du er ikke en av dem som sparer på armbåndene?

– Vi har alltid klippet av Roskilde-båndet med én gang festivalen er ferdig, til alle som har de på er det bare «Har du fortsatt på armbåndet, er du helt dust, eller?» Men egentlig synes jeg det er kjempekult. Og når man er på Roskilde angrer man alltid litt. Det blir litt sånn «Jeg var også på Roskilde det året, men jeg har ikke armbåndet lenger, da...».

– Hvilke andre festivaler har du vært på?

– Quart, Øya, Hove, Slottsfjell...

– Var det med Thomas Dybdahl selvbiografisk, jeg-personen i boka drar til Slottsfjellfestivalen bare på grunn av ham?

– Hehe, det er litt som Tore Renberg sier, personen i boka har gjort alt jeg har gjort, men jeg har ikke gjort alt personen i boka har gjort.

– Mmmm, nå ble jeg litt svimmel her.

– Ja, altså personen i boka har gjort mer enn meg.

– Ah, skjønner. Men kommer du til å dra dit igjen?

– Å ja, det håper jeg. Jeg var og drakk øl med en kamerat som hadde sagt han var ferdig med Roskilde, som hadde lest boka mi. Så satt vi der og så så han på meg, og sa: «Du er ikke ferdig med Roskilde, Linn?». «Nei», sa jeg. «Vi kan dra neste år?».«Ja», sa jeg. «Så skåler vi på det», sa jeg.

Slippfest tirsdag 11. kl. 20.00 på Gloria Flames. Entimes-festival med opplesning og konsert med My Little Pony og Tim. Åpent for alle.