oslopuls mener

Litt av en revy

Les vårt intervju: - Hadde kroppen vært en bil, ville jeg nok blitt avskiltet

Med storbandklang og gospelkor, divatrapper og rød fløyel, sinna mann og politikeruthengning, minner Litt av en mann på mange måter om god, gammeldags revy. Det gjør ingenting. Tvert imot gir det showet en (formodentlig tiltenkt) forfriskende vri, blottet for nostalgi, full av musikalske godbiter og noen infame innertiere.

Riktignok tar det litt tid før det kommer i gang og det er en del gjentagelser underveis, men så fristende når litt av en mann, dobbeltmennesket HolmAndersen eksellerer i stemmer og skikkelser vi møter hver dag, gjentagne ganger.

Politikerne får så det svir, og det gjør storkapitalen og kultureliten også, samt vanlig fordomsfullhet og ”This is a man’s world”- husslaven, med støvsugerslangen som en boa constrictor rundt halsen, søppelposen i en hånd og spebarnet i den andre.

Imitasjonskunst

Sammen på scenen: Espen Beranek Holm og Rune Andersen. FOTO: ROLF ØHMAN

Når Davy Wathne, Ole Torp, Odd Karsten Tveitt, Joar Hoel Larsen, Knut Jørgen Ødegaard, Erling Legreid og Per Sundnes bare er noen få av dem vi møter i de første minuttene, i kroppsspråk så vel som i stemme, sier det alt om hvilke imitasjonskunstnere Holm og Andersen er. De har polert sine imitasjoner og parodier til et nesten ubegripelig nivå, og kaster seg rundt på nanosekunder.

Andersen åpner skjorten og ER Stordalen, lener seg bakover og ER Sponheim.

Holm står rett opp og ned i brun jakke og ER Jonas Gahr Superstar, mens Andersen svinser distré rundt ham med sykkelhjelm og er gjett hvem, når han ikke er utkledd som sykdomsbringende flått og er Ole Paus. Siv Jensen får sitt som dypt sjokkert hånddukke, Navarsete også, i uforståelig språk og Erna legger hodet på skakke og sier sitt Bergens-modulerte ”Høyere”. Små midler, et utall detaljer og spissede tekster – slikt blir det kunst av.

Humanistgospel

Parodiens mester: Rune Andersen. FOTO: ROLF ØHMAN

Det sies at noe av Frelsesarméens suksess ligger i musikken, eller rettere sagt i kampen mot at Satan skulle ha opsjon på de beste låtene. Her stiller Andersen spørsmålet om hvorfor i helvete ikke humanister kan synge gospel, etterfulgt av lanseringen av verdens første humanistgospelkor (Nærum).

Tracees Gospelkor og bandet Funk Factory, pluss trio, både løfter showet og blir godt utnyttet hele veien, det skulle bare mangle, men det blir mange medleys.

Musikalsk serveres et pinlig ærlig blikk på Norge i form av pauseinnslaget ved neste års Melodi Grand Prix, en gjennomgang av norske landeplager gjennom årene (J. N. Rønning/Vik) og ikke minst et musicalmedley (Bjørnov) som komprimerer balladene fra samtlige musikaler på norske scener for tiden, beregnet på å spare husholdningene for store utgifter.

Én organisme

FOTO: ROLF ØHMAN

Sammen er HolmAndersen én organisme som en celledelt Stein Erik Hagen som speiler seg i seg selv (Botterli, Fullu, Koyman, Udnæs), og samme team har laget et toleransekurs for det multikulturelle Norge som de to komikerne kommer til å få mer dreis på om en kort stund. Tempo tempo! Nå har de jo tiden for seg – dette blir en langtraver.

NB! Beranek Holm er ikke noen sidekick til Andersen, men litt av en mann på egne ben.

Hans teksting og musikalske teft er besnærende: Hør bare på den dynamiske oppbyggingen av toppnummeret ”Sinna mann” (tekst Karsten Fullu) – han er rasende fordi det ikke finnes noen sinna mann lenger på revvvyscenen – og se den komplette fysiske karakteristikken av Kåre Conradi, en morderisk parodi der fotarbeidet alene er verd en pris og den perfekte timingen en pris til.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!