kunst & scene

Den 122. Høstutstillingen åpner lørdag – et like sikkert høsttegn som gulnende løv.

Høstutstillingen er et Oslo-ritual, en årlig begivenhet på Kunstnernes Hus. Den nasjonale juryen, det vil si kuratorgruppen, består som alltid av kunstnervalgte kunstnere. Høstutstillingen er en kollektiv og sosial hendelse, akkompagnert av sterk medieinteresse.

Ritualers særegne refleksivitet har fått mang en kulturforsker til å interessere seg for fenomenet. Ritualer innbyr til både å tre ut av og speile hverdagen; og for eksempel se vårt eget liv – og kunstliv – på avstand. Slik kan ritualer skape perspektiver og spørsmål knyttet til historie, nåtid og fremtid.

Nytenkning.

Med velvilje kan Høstutstillingen betraktes som en refleksiv, rituell arena. På den annen side: Etter 127 år kan man kanskje vente seg litt nytenkning.

Da den første Høstutstillingen ble arrangert i 1882, var visningsstedene ytterst få og kunstlivet oversiktlig. I dag er både kunstnere og visningssteder utallige. Kunstlivet er både uoversiktlig og mangefasettert. Høstutstillingen var i utgangspunktet en protest – anført av Frits Thaulow, Christian Krohg og Erik Werenskiold – mot det etablerte borgerskapets dominans i Christiania Kunstforening, som ikke ville la en kunstnerjury avgjøre innkjøpene til foreningens årlige utstilling. I dag er Høstutstillingen omgitt av helt andre problemstillinger, den er vevd inn i ulike systemer og økonomier – der synlighet, lønnsomhet og opplevelse er stikkord.

Egen genre.

Høstutstillingen tilhører den gamle salongkulturen, men har i tillegg frembrakt en egen genre. «Høstutstillingskunst» kan karakteriseres som forskoleaktig, one liners som får juryen, deretter oss, til å smile. Eventuelt bli forarget.

Selvsagt kan en og annen interessant kunstner finne en arena der. I sart beskjedenhet står Kjell Varvins installasjon frem: Ustabil variabel utspiller seg både i tredimensjonal, konkret form i rommet, og som skisser på vegg. «Maskinen» kombinerer det abstrakte med det konkrete, illusjoner med realiteter. Jan Steinums video The bedside lamp vises i utstillingens egne videoprogram, inne i en rosa «boks». Betrakteren tas med på en suggererende, drømmeaktig vandring der både orientalske tepper og undervannsbilder inngår.

Det er også verdt å legge merke til Arne Revheims tilforlatelige malerier av buss, stadion og fjellheis, og Kari Steihaugs systematiske kartlegginger av andres mislykkede strikkeprosjekter, Arkiv; De Ufullendte. I Vegard Moens store fotografi China Rocks ligger mengder av nummerert stein foran kinesisk bebyggelse og forteller om kvantitet så vel som spenninger mellom varighet og utvikling. Trapperommet er som vanlig forbeholdt et større verk, nå Ivar Smedstads Mekanisk <-> Organisk. Filmbilder av sammenfiltrede røtter og sammensatt arkitektur buler og bukter seg lik blikket på besvimelsens rand. De marerittaktige scenene akkompagneres av en summende lyd.

I utakt.

Årets utstilling fortoner seg som et velordnet (institusjonen har tross alt blitt stadig mer oversiktlig) tverrsnitt av kunstlivets teknikker og uttrykk, som foto, tegning, maleri, video, skulptur og installasjon. Til tross for at Høstutstillingen er blitt debutantenes arena, sørger denne utstillingen for aldersmessig spredning.

Bak gjentatte formaninger om Høstutstillingen som folkets utstilling, skjuler det seg en bitter realitet: Utstillingen er stadig mer uforankret og uviktig. For overhodet å ha en fremtid, er fornyelse påkrevet. Som utstillingsrom er Kunstnernes Hus trolig like moderne som ved innvielsen i 1930. Høstutstillingen derimot blir stadig mer i utakt med seg selv og verden omkring.