oslopuls mener

Forfriskende tøys og tull - og litt alvor

Intervju: Blir aldri lei av å se på damene

Elskere av tull og tøys, fremført av fire ringrever som tar tullet og tøyset på alvor, vil forlate Dizzie uten frustrasjoner etter teppefall på dette showet. ”Ringrever” er det viktigste ordet i sammenhengen. Sven Nordin, Nils Vogt, Espen Hana og Tor Erik Gunstrøm representerer samlet et par hundre års norsk revy- og showtradisjon, samt erfaring fra sitcom, musikalsk buskis, Nationaltheatret, film, oneman-shows og – i Hanas tilfelle – som barpianist.

Tor Erik Gunstrøm , Nils Vogt, Sven Nordin og Espen Hana representerer samlet et par hundre års norsk revy- og showtradisjon.

Ingen dårlig bagasje noe av det, og alt sammen, pluss en dash musikalsk alvor midtveis og til slutt, utgjør et show man kan elske eller hate – eller for eksempel le seg skakk av, som undertegnede faktisk gjorde.

Mafiost

Tor Erik Gunstrøm.

Åpningen, med en egen vri på ”Splitter pine”, føles litt trang, og det tar tid før forløsning. Den kommer med Tor Erik Gunstrøms påståtte ansiktsløftning. Den som er hjelpeløst forelsket i Gunstrøms vennlig-naivt malisiøse mimikk, får full uttelling. Han er av de komikerne som ikke behøver å gjøre annet enn å stå der og smile ondt-lunt for å innkassere latterbølger.

Alle fire er elegante i smoking, og gjør forsøksvis narr av hverandres begynnende måner, økende magemål og noe med pungen. Jaja. Det er når de får sitt felles ønske oppfylt om å spille i mafiafilm det tar av. Noen bomullsdotter i munnen, og alle fire er variasjoner over Marlon Brando i Gudfaren og hele rollelisten i Sopranos. Helt festlig fremført, men burde muligens vært spart til senere i showet. Regissøren, Lars Erik Holter, står for teksten.

Les mer: Blir aldri lei av å se på damene

Variabelt

Til tross for rekken av gode tekstforfattere er det variabel kvalitet på innslagene. Espen Hana serverer mye oppvarmet fra sitt eget show Stolt som en Hana, men gjør det, som alltid, med sjarm. Nils Vogt eksellerer i apopleksi som vanlig, ingen over, ingen ved siden, og Sven Nordin får vist seg fra mange sider – best i balladen til slutt, spesialskrevet av Jan Eggum. Hans omstendelige humorforeleser på nynorsk er et velbrukt tema, men den veldreide teksten (Tore Nysæther) bygger godt og morsomt.

Sven Nordin.

Sketsjen (tekst Hege Schøyen) der Nordin og Vogt i dameklær utveksler hemmeligheter om hvordan Nordin og Vogt er som elskere, er av det herlig vanvittige slaget. Innertier til Vogt.

Karsten Fullus ”Nye kjæledyr”, med Vogt som rasende skuespiller i hundelenke, og Gunstrøm som forkjælet artist med diamanter i halsbåndet, og Nordin/Vogts ”Tango for to”, representer den slags selvironisk og absurd metateater som bare kjendiser av A-format kan komme unna med – hvis publikum aksepterer premissene. Og hvorfor ikke¿

Musikalparodier

Parodien på Jesus Christ Superstar, med Gunstrøm som en forvirret kombinasjon av Jesus, Karlson på taket og Hank von Helvete, og Nordin som fornærmet Jens Stoltenberg/Herodes, bærer Atle Halstensens signatur og utløser mye latter. Det gjør også Supporterkampen mellom Vålerenga og Lyn, til Les Misérables-musikken (”Kan du høre klanens sang¿.”).

Nils Vogt og Espen Hana.

Damebandet er diskret på plass hele tiden, og midtveis, antagelig for at de aldrende herrer skal få puste ut, leverer Wenche Losnegård en bare lekker versjon av Marlene Dietrichs ”Falling in Love again”. Ingen frustrasjoner der.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!